Sorokin dramatisert

Under Russlandsdager på Litteraturhuset leste jeg, Ingunn Lunde og Tine Roesen fra min oversettelse av Sorokins Køen - som en demonstrasjon av mylderet av stemmer og stiler i Sorokins prosa. Tine hadde oversatt sine replikker til dansk. Dette var den andre samskandinaviske lesningen fra Køen - i videoen over er en del av den første bevart. Jeg, Helena Fagertun og Tomas Andersson leste på norsk og svensk utenfor Annedalskyrkan i Gøteborg, i tretten kuldegrader og stummende mørke i desember i fjor. Vi leste på oppdrag fra litteraturfestivalen Textival, som hadde ønsket seg "text för kö". Denne køen sto i tre kvarter og ventet på å komme inn på en alternativ julekonsert til inntekt for de hjemløses julefeiring. Og tankene gikk vitterlig til de hjemløse der vi sto og leste med hender så kalde og stive at vi  ikke klarte å bla om sidene. Etterpå leste Tatjana Kirillova, Olga Skora og Maja Filipsson på russisk. Det var vanskelig å konsentrere seg, og nesten umulig å få oppmerksomhet, bare én jente sto som et tent lys og hørte på. På Litteraturhuset var det enklere. Under et bilde fra den seansen:

Magisk bokbad

Susanne, Dina og Anne i samtale om Max Frei, originally uploaded by suzanotsjka.

Under Russlandsdagene, som gikk av stabelen for andre gang i historien på Litteraturhuset i slutten av april, ble jeg og min medoversetter Dina Roll-Hansen intervjuet av Anne Iversen fra Schibsted, som har gitt ut Max Freis debutroman Den fremmede på norsk. Forfatteren selv hadde lovt å være til stede, og hevder selv på Facebook at han var det, men vi så ikke snurten av ham.

Nå har Max fått sin første norske anmeldelse, i Stavanger Aftenblad, der han får ros for sitt "levende, underholdende språk, fullt av herlige ord og uttrykk". Ikke dårlig!

Dystopi i valpeklær

Liseberg, originally uploaded by suzanotsjka.

På bloggen sin på nettstedet Сноб kommenterer Vladimir Sorokin omslaget på den norske oversettelsen av En opritsjniks dag: "Hm... Nordmenn er litt av et folk. (...) Foreldre kommer til å kjøpe den til barna sine." (Med henvisning til den underkastende bikkjevovven.)

Cathrine Krøger nevner i dag Sorokins roman som en av sine oversatte favoritter fra 2010: "Det ryker av «En opritsjniks dag». Det er en grotesk satire over Putins Russland, lagt til Moskva 2027. En eneveldig monark hersker, godt hjulpet av sine opritsjniker som slakter, torturerer, voldtar, drikker, bestikker, doper seg og brenner bøker."

I likhet med En opritsjniks dag later også Liseberg til å henvende seg til barn, mens voksne kan ha minst like stort utbytte. Foto fra helgens besøk.

En opritsjniks dager

En opritsjniks dager, originally uploaded by suzanotsjka.

Plutselig, da jeg satt og spiste min hjemmekontorlunsj, kom et brev flyvende inn gjennom brevsprekken. Det viste seg å være en invitasjon til å hente oversettereksemplarene av Sorokins roman En opritsjniks dag på Julians livs i Såggatan. Julians livs er en trivelig nærbutikk der hver sjokolade er representert med bare et par eksemplarer som til gjengjeld ligger vent og vakkert ved siden av hverandre nærmest som på utstilling. Innehaveren går bak et forheng, og etter noen minutter hører jeg: Du har ikke et svensk pass? Jeg: Nei, jeg har bare norsk. Jeg er norsk. Han: Men personnummer? Jeg: Ja + personnummeret, som i Sverige ikke er en følsom opplysning som i Norge, men noe man sprader rundt med og gir fra seg hver gang man betaler med kort eller har snakket med noen lenger enn fem minutter.

Nå er Sorokins ytterst sanselige, brutale og hysterisk morsomme roman om livet i Moskva i år 2027 ute i butikkene. Jeg håper den får mange lesere. Her er en liten smakebit på en av romanens mange dikt og sanger:

Brannmenn og prester, konstabler på hester
spaner og speider i vår hovedstad.
De har lett lenge, hver krok har de sett i,
men sporløst forsvunnet er greven på tretti.

Middels høy, dypsindig og dyster
med frakken stramt over skjortebrystet,
på fingeren et pinnsvin, en fet diamantring,
men utover det vet vi ingenting.

Mang en greve, dypsindig og dyster
har frakken stilfullt og stramt om brystet
elsker å briske seg med diamanter
og nyte det søte liv mot kontanter.

Hvem er han, hvor skal han, av hva slags stoff
er greven som jages av herre og hoff?
Hva har han gjort, denne aristokraten?
Det hviskes blant folk, i salongen går praten.

Det hendte en kveld at han kjørte alene
i Rolls Royce'n sin, den dystre greve,
han myste mot mørket og snakket med ingen,
han gjespet og nynnet på Wagners Ringen.

Men så fikk greven helt plutselig se
et hus i brann, en markise i dét!
(...)

Hvordan det går med markisen og greven står å lese på side 35-37.

Anna Akhmatova 2

Песня последней встречи, originally uploaded by suzanotsjka.

Jobber så intenst med oversettelse om dagen at nesten det eneste jeg klarer å koble av med er uforpliktende gjendiktninger. Her er en:


Sangen om det siste møtet

Så kaldt og motløst var hjertet,
men føttene flyttet seg lett.
Høyre hånd i venstre hanske
famlet forvirret og trett.

Det føltes som mange trappetrinn,
men jeg vet at det bare var tre.
I lønnetrærne hvisket vinden:
”Jeg skal dø, vil du være med?

Skjebnen er ond og omskiftelig,
den har sviktet meg.”
Jeg svarte: ”Kjære, meg også!
Jeg vil dø med deg…”

Sånn går sangen om det siste møtet.
Jeg så opp på et mørklagt hus
Kun i soveromsvinduet glødet
et gult, likegyldig lys.


Anna Akhmatova, 1911
Gjendiktning ved Hege Susanne Bergan 2010

Anna Akhmatova

Anna Akhmatova, originally uploaded by suzanotsjka.

Inspirert av Litterär gestaltnings studietur til Istanbul tok jeg på flyet hjem fram et privat forsøk på å gjendikte små biter av Anna Akhmatova til norsk, og flikket litt på en av disse. Gjenfunnet i min røde notatbok i dag. Fra debutsamlingen Kveld, 1921:


Minnet om sola blekner i hjertet.
Gresset er gulere nå.
Vinden gir tidlige snøfnugg
et pust å danse på.

I smale kanaler har vannet stilnet.
Jeg står og ser.
Her kommer ingenting mer til å hende.
Aldri mer.

Mot naken himmel har vidjen strakt ut
sin skjeve krone.
Det var kanskje best at jeg aldri ble
din kone.

Minnet om sola blekner i hjertet.
Er det mørketid?
Jeg tror det; i natt kommer vinteren
for å bli.

Anna Akhmatova, 1911
Gjendiktning ved Hege Susanne Bergan, 2010

Work in progress

Work in progress, originally uploaded by suzanotsjka.

Russisk fantasy underveis til det norske folk mellomlander på en sofa i Sverige.

Kvinnedagen

Kvinnedagen, originally uploaded by suzanotsjka.

Hva slags mann må De ha for at De skal kunne respektere Dem selv?

Hilsen Russisk Dameblad

Прислоняться

Прислоняться, originally uploaded by suzanotsjka.

Jeg har prøvd hardt å komme på en enkel og hardtslående åpningslinje som skulle overbevise alle som leser dette om at The Woman with the Five Elephants ikke bare er en dokumentarfilm man må få med seg, men at den med stor sannsynlighet vil ryste deg i din sjel, kile deg i din estetiske sans og generere en nesten uutholdelig prikking i alle organer som er om så bare vagt forbundet med kjærligheten til russisk, tysk, litteratur, ordbøker eller folk, slik at du gisper høyt i kinosalen som du vil forlate med tårevåte kinn, fullkomment lykkelig over å være menneske og forhåpentlig ha mulighet til å jobbe hardt med et eller annet, selv om dette et eller annet formodentlig ikke er oversettelse av russisk litteratur.

Min sterkeste kandidat til en slik setning begynte: "Ikke mange filmer lages om oversettere, så når det nå foreligger én i form av TWWTFE er det er all mulig grunn til å...", osv. Men til slutt bestemte jeg meg for bare å finne på en morsom overskrift med mange lag og etter litt innledende tomprat for å omgå problemet med den manglende setningen bare gyve løs på handlingsreferatet.

Die Frau mit den 5 Elephanten, som den heter når den ikke vises på Göteborg International Film Festival, handler om Svetlana Geier (f.1923), en ukrainskfødt kvinne som takket være sine glitrende tyskkunnskaper havnet i Tyskland under andre verdenskrig og etter sigende regnes som den fremste oversetteren av russisk litteratur til tysk i dag.

Når filmen tas opp er Svetlana kanskje mellom 84 og 86 år, hun har bustete hvitt hår, kjempepukkelrygg og et ansikt med myke folder og - det er en klisje ja, men - et sylskarpt blikk. Hun beveger seg langsomt rundt i et stort tysk hus, tar ting ut og inn av kjøleskapet, forsikrer noen i en mobiltelefon om at hun klarer seg helt fint alene, og føler seg trygg, og ikke engang har fått besøk av noen kjekke ranere. Hun setter seg med mye møye ned ved et bord. Plutselig ser hun rett inn i kamera med et lite smil, og vi skjønner at hun ikke er helt uberørt av kameraets nærvær likevel.

Deretter får vi se Svetlana i ulike deler av oversettelsesarbeidet. Hun sitter - kanskje ikke så overraskende - ikke lent over en hvit Mac med Spotify, Facebook, Gmail, Flickr og Underskog i permanent åpne vinduer. Svetlana har sekretær, en kanskje 20-30 år yngre dame som tar diktat og taster ned Svetlanas live oversettelse setning for setning på skrivemaskin. (Allerede her hadde filmen gitt meg så mye at jeg fint kunne gått hjem og bare fordøyd inntrykk resten av dagen, men noe fikk meg til å bli sittende.) Og de snakker - uten å romantisere - om semikolon og tankestrek og sitattegn, osv. "Unnskyld, jeg har ikke gehørt, hva De gesagt har, for Tastaturet har sånn geklapret."

Svetlana har også en musiker, en gammel mann som kommer og sitter på den andre siden av bordet og leser den foreløpige oversettelsen høyt for henne. Hans kvalifikasjon er etter sigende at han er musikalsk og kan lese teksten høyt på en god måte, men han får sjelden lest mer enn to-tre ord sammenhengende før han blir avbrutt enten av seg selv eller Svetlana med innvendinger og småkrangler om tegnsetting og ordvalg. Dette samspillet er også alene grunn god nok til å se filmen.

Hun lærer en enorm flokk barnebarn og oldebarn å lage mat. Hun beskriver stryking (av klær, ikke ord) som en prosess der desorienterte fibre hjelpes på rett kjøl etter forvirrende vasking. Hun hyller det ufattelige tankearbeidet bak en heklet duk. Andre ganger bare snakker hun til en intervjuer som gjør prisverdig lite ut av seg, men får fine svar ut av Geier. Hun snakker om å løfte nesa når man oversetter - det er det eneste hun har å lære bort: fang helheten. Og hun fingrer litt med en løk og forklarer hvordan den ligner en roman av Dostojevskij og i siste instans også er et bilde på hvordan vi må leve: ikke bare være løk, men sørge for at det blir løk igjen etter oss.

I løpet av tiden dokumentarfilmen lages over, blir sønnen hennes lam og stum i en tragisk ulykke. Svetlana slutter å undervise på universitetet og oversette, og vier seg isteden til å lage tre retters middager i plastbokser som hun frakter til ham på sykehuset hver dag. Og hun legger ut på en togreise til Kiev, sin barndoms by, der hun ikke har vært siden hun reiste derfra som 18-åring.

Det blir en reise i opprivende minner og en vond og vanskelig historie. Som jeg skal la være å gjenfortelle her.

Vadim Jendreyko har regissert.

Døden og pingvinen

Døden og pingvinen, originally uploaded by suzanotsjka.

Andrej Kurkov (f. 1961) er både Ukrainas mestselgende forfatter og den som er mest kjent internasjonalt, med oversettelser til minst 21 språk. Han er utdannet japansktolk og snakker visst nok hele 11 språk. Kurkov begynte å skrive som sjuåring da to av hans tre hamstere døde på tragisk vis* og inspirerte den unge eieren til å forfatte et dikt om den etterlatte tredje hamsterens ensomhetsfølelse. Da også denne siste hamsteren kort tid senere døde under tragiske omstendigheter*, skrev den enda ensommere Andrej et dikt om Lenin.

Kurkovs gjennombruddsroman heter på norsk Døden og pingvinen og kom ut i 2006 i Dina Roll-Hansens oversettelse på Cappelen forlag, ti år etter at den ble utgitt i Ukraina første gang. I postsovjetiske Kiev tidlig på 90-tallet har både menneskene og dyra det tøft. Viktor bor i en mørk og kald leilighet sammen med pingvinen Misja, som dyrehagen så seg nødt til å selge på grunn av penge- og matmangel.

Inne i leiligheten er det stadig strømbrudd, og fra gata lyder sporadiske skuddvekslinger. Under disse omstendighetene forsøker Viktor å være forfatter, men det eneste han får til er ”veldig korte historier, så korte at selv om noen hadde villet betale for dem, ville de ikke være nok til å leve av”.

Så får plutselig talentet hans en anvendelse likevel, sjefsredaktøren i en stor avis ber ham skrive nekrologer, mot god betaling og under pseudonym, for politikere, samfunnstopper og andre banditter – som fremdeles er i live.

Døden og pingvinen er like dyster som den er rasende festlig. I begynnelsen er Viktor frustrert over at de glitrende nekrologene hans ikke blir lest, siden de han skriver om ikke dør. Så begynner den ene etter den andre å falle fra, og den godt betalte nekrologforfatteren blir stadig mer ubekvem med sin egen rolle i et spill han ikke kan overskue. Men det er vanskelig å trekke seg nå.

Mye av komikken i Døden og pingvinen består i de nøkterne skildringene av pingvinens gjøren og laden, og Viktors spekulasjoner i dens eventuelle følelsesliv. Misja kom inn i Viktors liv bare en uke etter at han ble dumpa av dama, men ”pingvinen Misja brakte med seg sin egen ensomhet, og nå bare utfylte de to ensomhetene hverandre og ga mer inntrykk av gjensidig avhengighet enn vennskap.” Snart får Viktor også ansvaret for den fire år gamle datteren til en av oppdragsgiverne sine, lille Sonja, og er knapt noen ensom mann lenger. Han har sin fulle hyre med å gjette seg til pingvinen og fosterdatterens behov, fyller badekaret med fisk og lar kjøleskapsdøra stå åpen, så Misja kan stå og kjøle seg. All ømheten og omsorgen som utveksles innad i den noe uvanlige familien står selvsagt i grell kontrast til de fingerte selvmordene, fallene fra vinduer og skuddene som rammer Viktors nekrologobjekter én etter én.

Siden jeg ikke har den norske utgaven for hånden har jeg tillatt meg å oversette noen små setninger fra russisk selv.

*”på tragisk vis” betyr her ”spist av en katt” og ”klemt i hjel av en dør”
**”også under tragiske omstendigheter” betyr ”i et stygt fall ut balkongdøra og ned på asfalten”
Kilde: Wikipedia.

Jevgenij Onegin

Renee og Dmitrij, originally uploaded by suzanotsjka.

Problemet med poesiens uoversettelighet kan løses ved at man lar noen som Tsjajkovskij tonsette den.

Russlands store nasjonalskald Aleksandr Pusjkin (1799-1837) levde kort, men effektivt. Det kan noen ganger virke som at hver eneste linje han skrev har gått inn i den russiske dagligtale som munnhell og visdomsord, samt at man sjelden hører navnet hans nevnt uten epiteter av typen "den geniale dikter", etc.

Men på poesifestivalen Audiatur i november snakket jeg forventningsfullt med en fransk poet som hadde lest Pusjkin i oversettelse, "et franchement, ça ne donne RIEN," sa hun. (=Det gir meg ikke en dritt)

Til trøst for dem som også måtte synes dét, har Pusjkins forfatterskap generert flere flotte operaer, for eksempel Glinkas Ruslan og Ljudmila, Musorgskijs Boris Godunov og Tsjajkovskijs Spar dame.

Men i denne søte førjulstid vil jeg først og fremst anbefale avnjutning av The Metropolitan Operas oppsetning av Tsjajkovskijs Jevgenij Onegin på DVD, med Renée Flemming og Dmitrij Khvorostovskij i hovedrollene. Pusjkins aller mest kjente verk, Jevgenij Onegin - En roman på vers, er slanket og slengt litt rundt. Det man går glipp av ved ikke å kunne russisk får man tilbake musikalsk i form av en sammenhengende hit parade. Og det er selvsagt tekstet på mange språk, så man også kan få med seg det tragiske firkantdramaet mellom koketten Olga, poeten Lenskij, tankefulle Tanja og selveste Onegin.

Under: Renée Flemming i rollen som Tanja.

Gi meg! Mer!

Дай мне!, originally uploaded by suzanotsjka.

Da 20 år gamle Irina Denezjkina debuterte med novellesamlingen Gi meg! (Дай мне!) i 2002 begynte det straks å hagle med karakteristikker som den russiske litteraturens nye stjerne, kultfigur og enfant terrible. Boka ble snart oversatt til en rekke språk (nesten 20, har jeg hørt), blant annet engelsk og svensk, og Denezjkina ble nominert til priser, invitert til tv-programmer og intervjuet og fotografert i mange land.

Den unge forfatteren hadde ikke akkurat fallbudt sine varer. Året før hadde hun lagt ut noen historier på det dikt.no-tilsvarende nettstedet proza.ru for å få tilbakemelding fra litt flere enn sine nærmeste venner. Men en kunstkritiker leste historiene, falt pladask, kontaktet forlag, og snøballen begynte å rulle. Selv har Denezjkina uttalt at hun selv antok at hun nok "kom til å gi ut en bok en dag", men trodde at det "ikke var noe man gjorde før man ble 40".

I dag var jeg tvunget til å ta bussen grytidlig, og det var iskaldt og mørkt, som det fremdeles ofte er i Norge i desember, all global oppvarming til tross. På bussholdeplassen var jeg med mine 28 år desidert eldst, de andre var kids, 14-15-16-åringer i tynne grå joggebukser, klumpete boblejakker og uten unntak barhodete.

Umulig å se på sånt uten at minnene og medfølelsen veller opp i en, man får lyst til å fortelle dem at det blir bedre siden, forelesningene på universitetet begynner sjelden før ti, og ingen ringer hjem til foreldrene dine hvis du uteblir. Det blir legitimt å gå med lue.

Men kidsa har en egen måte å virke selvtilstrekkelige på, så det ble ikke til at jeg snakket med dem.

Men Irina Denezjkina rapporterer med knatrende tastatur rett fra hjertet på denne frosne flokken.

Gi meg! består av 11 noveller som alle befolkes av tenåringer, og enkelte av historiene er nærmest stappfulle av dem: drikkende, gråtende, skulkende, pillespisende, suicidale, dansende, elskende og syngende tenåringer. Vi møter dødsdeilige Volkova som ligger med rike menn og med barnlig kynisme evaluerer deres biler og kjønnsorganer i samtale med sin bestevenninne, den halvt frastøtte jeg-fortelleren, som på sin side er smertefullt forelsket i en yngre og lavere, men usedvanlig vakker gutt som har tilbedt henne på nettet og giftet seg med henne virtuelt, men som IRL ikke er i stand til å legge an på sin modellvakre chatvenninne. Majoriteten av guttene spiller i punkband eller er rappere, jentene flokker seg rundt dem, fylleorgier ender med samsoving i sofaer og på bord og på gulvet der enkelte forelska par hvisker sangtekster i ørene på hverandre som dikt i halvsøvne. Det flommer over av sitater fra og referanser til vestlig og russisk populærmusikk, samt guttenes "egenskrevne" sangtekster, som ofte er de beste - og verste.

Det handler aldri om Sovjet, det refereres aldri til den rike russiske litteraturarven, og det moraliseres aldri. Til gjengjeld bannes det grovt og over en utrolig lav sko (og dette har Denezjkina blitt intervjuet mye om), synsvinklene skifter skitsnabbt, og den fysiske volden er også nesten allestedsnærværende. "Post scriptum" er en eneste fantasi om seksualisert vold av den dødbringende typen (les: American Psycho, Bret Easton Ellis), mens "Vasia" er en absurd fortelling om en liten gutt som blir banket av foreldrene når han kommer hjem med utslåtte tenner og blødende etter å ha blitt slått i hodet med murstein av naboungene og siden forsøkt voldtatt av guttene på skolen. Men det absurde består i at han en dag oppdager noen små grønne menn som om nettene voldtar, torturerer og spiser uteliggere av begge kjønn utenfor blokka der Vasia bor. Gutten benytter anledningen når bestefaren dør, han smører liket inn med revegift og dumper det utenfor blokka før foreldrene har oppdaget dødsfallet. De grønne mennene spiser bestefaren, blir forgiftet og dør - og uteliggerbestanden skyter fart igjen. (Denne novellen er forresten oversatt av Dina Roll-Hansen og sto på trykk i Nordahl & Eftf.s russlandsnummer i 2006 - hvis noen føler seg fristet.)

La det være sagt at "Vasia" er den mest ekstreme voldsskildringen i boka, og at Gi meg! forøvrig er full av fine skildringer av såkalt gryende seksualitet: ensidige forelskelser, ufrivillige førstesamleier og nerveslitende, uforståelige blandinger av vennskap og kjærlighet. Det er komisk og tragikomisk - og noen ganger kanskje til og med komitragisk. I min utgave av boka, fra 2005. er det lagt til en ekstra fortelling der Denezjkina skildrer sin egen reise fra hjembyen Jekaterinburg til St. Petersburg der hun skal ta imot en litteraturpris. Med på slep har hun to av guttene som figurerer i boka (Denezjkina har aldri lagt skjul på at nesten alle karakterene er hentet fra hennes egen omgangskrets og at hun sjelden tar seg bryet med å forandre navnene), hooker opp med noen flere beundrere i Piter, har en heidundrende fest med dem på hotellrommet sitt før hun om morgenen klager på hodepine og kaster dem ut. Tenårene er over, hun er en 20 år gammel stjerne nå. Eller et stjerneskudd.

Nå er hun 28. Jeg håper det kommer mer.

Livet er et teater

Hvorfor er det morsomt med menn som ligner kvinner, men ikke omvendt? Omtrent sånn introduseres Nadja, som kanskje mest av alt ligner et dyr, i Petrusjevskajas novelle "Nadka"

Nadja er en alkoholiker på nesten førti, som tjener til sprit ved å løpe ærend for de ansatte i en frisørsalong mot at hun får beholde vekslepengene. Men alkoholikere lever ikke lenge, som fortelleren tørt konstaterer, og en dag dukker ikke Nadja opp ved lunsjtider som hun pleier, og frisørene må gå i butikken selv. Det går dager, uker, og til slutt er ukvinnelige Nadjas fravær så påtrengende at frisørene bestemmer seg for å gå hjem til kvinnen som pleide å sitte på huk i et hjørne av salongen deres og banne lavt. Og de rekker fram i tide, Nadja dør foran øynene på dem. Siden sier kvinnene til hverandre: "Nadja venta på oss, hun døde ikke før vi kom, hun visste vi ville komme".

Underveis har vi fått vite litt om Nadja, for eksempel hvilke matvarer hun hadde råd til. Fortelleren lurer litt på legningen hennes, "i et fengsel ville man vel kalt henne traktorlesbe", men hun "trenger ikke å barbere seg, hun gjør ikke det, så langt har det ikke gått". Og hun har neppe elskerinner, konkluderes det, til det er hun for ulekker. Vi får også høre at hun "ikke anerkjenner (...) den flyktige skjønnheten" som skapes i frisørsalonger, og dessuten "misliker (...) fattige, pensjonerte gamle damer, syke, oppsvulma eller tørre som tørrfisk (...), og de syter bestandig, og spinker og sparer. Også disse kjerringene må gudinnene [frisørene] nappe og farge brynene på (...). Av en eller annen grunn tåler ikke Nadja disse kjerringene, hun kan ikke akseptere dem, har ingen forståelse for det kvinnelige instinktet som vil jage fattigdommen ved å få klippet tuppene og nappet brynene for i det minste å ha et skinn av likhet med resten av menneskeheten".

Men Nadja liker seg av en eller annen grunn sammen med Sveta og Natasja i frisørsalongen. Frisørene "tåler henne", selv om det av og til oppstår ubehageligheter. Sveta og Natasja har sine egne problemer - ekteskapelige og finansielle - og trøstedrikker på bakrommet etter jobb, mens Nadja sitter på huk og venter på å få slantene. Stemningen er avslappet og fin, helt til Nadja smyger seg fram og klapper Sveta på skulderen. Sveta skriker opp i vemmelse, Nadja blir fornærmet, og selskapet avvikles. Sveta og Natasja går hjem til sine slitsomme familieliv, Nadja går, ja hvor går hun?

"Men hvor lenge kan en sånn historie vare, jeg mener den med Nadja og frisørene, hvor lenge kan en sånn idyll vare, et år eller tre? Alkoholikere lever ikke lenge, og Nadja har begynt å hoste, hun er snart førti år (...)"

Og vi vet allerede hvordan det ender, Nadja slutter å dukke opp, frisørene begynner smått om senn å savne henne, går på besøk og rekker akkurat å overvære den alkoholiserte kvinnens død. De kjente henne ikke, men vet at de trolig har forlenget livet hennes med et par år ved å tolerere nærværet hennes i frisørsalongen. Slikt blir man rørt av, og Sveta og Natasja snakker siden beveget om hvordan Nadja ventet med å dø til de kom.

"Og siden har jeg skrevet så enkelt som mulig, ikke prøvd å gjøre det interessant, livaktig eller spesielt," skriver Ljudmila Petrusjevskaja i en epistel om hvordan hun fant sitt litterære uttrykk. Og det behøver man kanskje ikke heller når man forteller historier som dette. Når man har lest ferdig vet man ikke helt hva man skal tenke eller si. Noe om fortellerens smule forakt for frisørene, Nadjas forakt for de gamle damene, folks vemmelse ved sånne som Nadja, frisørenes relative godhet, Nadjas relative humørfylthet, fortellerens tåreløse fortvilelse? Men alt dette står jo der allerede, bare fortellerens fortvilelse kommer kanskje mer indirekte til uttrykk gjennom de konsekvent usentimentale ordvalgene ("idyll", "alkoholikere") og den svarte humoren ("hvorfor er det morsomt med menn som ligner kvinner, men ikke omvendt?") . Så man blir sittende litt skutt tilbake og tenke at det ihvertfall er ganske livaktig, de flakongene med hårfarge og de lyseblå nylonsfrakkene i frisørsalongen, jo, man så dem tydelig for seg. Og Nadja også, og frisørene.

Petrusjevskajas prosa har blitt kalt for "grusom prosa", underforstått unødvendig grusom. Her er mødre som legger sine nyfødte i trekken for å dø, mens de selv vasker gulvet i rommet ved siden av, som et slags alternativ til abort. Her er trangboddhetens redsler - og husløshetens gru. Her er de stille og rolige selvmordene. Tidsangivelsene er få, likevel antar man at det handler om postsovjet-Russland, de harde 90-åra. Veldig ofte handler det om fattigdom, og hva den gjør med mennesker. Sjelden om ytringsfrihet, ofte om overlevelse. I romanen Det er nat/Tiden är natt (ryktene går om at den snart kommer på norsk, det blir spennende å se hva den heter da) er jegfortelleren en lyriker på rundt femti. Men lyrikken virker rimelig fjern, med unntak av stadige referanser til nestennavnesøsteren "den geniale forfatter" Anna Akhmatova. Anna Andrianovna har mer enn nok med å forsøke å passe på sin datter som har det med å få barn med upassende menn, og sønnen som nylig er sluppet ut av fengsel. Og barnebarnet som hun elsker "kjødelig, lidenskapelig. Nytelsen ved å holde den tynne, nærmest vektløse hånden hans i min, se de mørkeblå, runde, små øynene med øyenvipper så lange at de kaster skygge på kinnene, som min yndlingsforfatterinne skrev – og andre steder også, vil jeg legge til. Til og med på veggen, når han sitter i senga under lampa. Grove, krumme, tykke øyenvipper. En vifte! Foreldre generelt, og besteforeldre spesielt, elsker småbarn med en fysisk kjærlighet som erstatter alt annet. Det er en syndig kjærlighet, forteller jeg dere, som gjør barnet egenrådig og tøylesløst, som om det forstår at det dreier seg om noe urent."

Heller ikke leseren får bare sympati med Anna. Det er mye å si om Det er natt  og Petrusjevskaja, men dette er allerede for langt, så med dette raset av et skjødesløst oversatt sitat lar vi innlegget tone ut.

Oversetter og oversatt

, originally uploaded by edna webster.

Dårlig skjult oppspilthet hos nybakt romanoversetter. (Foto: Tina Åmodt.) Jeg reiste med tre busser, én båt og et tog, over fjord og langs fjell, for å rekke fra Ullensvang til lanseringen av Køen på Logen bar i Bergen. I intervju med Ingunn Lunde og Martin Paulsen fra Universitetet i Bergen røpet Vladimir Sorokin at han har lekt med tanken på å skrive en Køen 2 som skulle ta for seg bilkøene i Moskva, og han spår at "mange kommer til å skrive om køer i tiden som kommer". Den store russiske forfatter intervjues også av Knut Hoem på Litteraturhuset torsdag 5. november kl. 20.

Sorokin på norsk

Tidligere i år hadde jeg gleden av å oversette Vladimir Sorokins (f. 1955) debutroman Køen, som nettopp har kommet ut på Flamme forlag. Den var vanskelig å oversette, men er morsom å lese. Over drøye 200 sider beveger man seg som et frittflyvende, lyttende øre fram og tilbake i en enorm kø i Moskva på slutten av 1970-tallet. Man får ingen annen informasjon enn den som framgår av de replikkene man får med seg. Man lytter litt til én samtale, flyr raskt forbi en annen. Bare unntaksvis forstår man hvem som snakker.

– Hvem er sist, kamerat?
– Jeg. Men det står ei dame i blå kåpe bak meg igjen.
– Så jeg er bak henne?
– Ja. Hun kommer straks. Du kan stå bak meg imens.
– Blir du stående en stund, eller?
– Ja da.
– Jeg må ut en tur nemlig. Men jeg blir ikke lenge …
– Kan du ikke vente til hun kommer tilbake? Hvis ikke blir det jeg som må jeg begynne å forklare hvis det kommer noen … Hun skulle ikke bli lenge …
– Greit, da venter jeg. Har du stått lenge?
– Nei da, ikke så veldig.
– Veit du hva kvota er på?
– Veit da faen … Jeg har ikke spurt engang. Du veit ikke hva kvota er på?
– Jeg veit ikke i dag, men i går var det to.
– To, bare?
– Mm. Først var det fire, og så ble det to.
– Ikke mer? Da er det jo meningsløst å stå i kø …

Det skorter ikke på samtaletemaer. Den forferdelige varmen. Hvor man fikk kjøpt smør i går. Hva man egentlig står i kø for å kjøpe i dag. Hvilket nummer man har i køen. Hvor mange timer man har stått. Hvor lenge man tror det er igjen. Hvor gal man blir av å vente.

Man blir litt gal av å lese også. Man prøver å skille ut enkeltstemmer i den anonyme surringen. Man står ved siden av når unge Vadim sjekker opp Lena. Man står sammen med dem i kantinekø. (Et langt stykke Kø går i kantina på rekke og rad for ikke å gå surr i rekkefølgen.) Man er med når de sover på en benk i parken. (Køen avvikles ikke om natta, den tar bare en pause.) Så blir Lena forført av en annen mann og befinner seg plutselig utenfor hørevidde. Mens vi får være med Vadim på fylla. Han våkner møkkete og forvirret på bakken i solsteika noen timer senere, men hans første klare tanke går til køen: Hvor sto han egentlig? Har det vært hans tur allerede? Har han stått forgjeves?

Vadim tilfører kjærkommen romantikk og spenning i en stort sett gudsjammerlig kjedelig kø. Likevel er det kanskje de aller mest monotone partiene som gjør størst inntrykk i denne boka, nemlig oppropene. De flere tusen køende blir med jevne mellomrom ropt opp for å holde orden i rekkene:

– Kotsjetova!
– Ja!
– Laskarzjevskij!
– Ja!
– Burmistrova!
– Ja!
– Fjodorova!
– Ja!
– Stolbova!
– Ja!
– Smekalina!
– Ja!

Vi får ikke være med på oppropene i sin helhet, men hører nok til at vi priser oss lykkelige over akkurat det. Den strømmen av etternavn som har fått plass i romanen varer lenge nok til å framkalle både overgiven latter og stille desperasjon hos leseren. Til slutt tenker jeg på en linje fra Anna Akhmatovas berømte poem Requiem: "Jeg skulle så gjerne ha nevnt dere alle ved navn." I Køen blir ganske mange nevnt.

Det er natt

Denne bloggen kommer til verden takket være en liten gul bok jeg fikk av en jente i St. Petersburg for noen uker siden. Den heter Livet er et teater, kom ut i 2006 og inneholder et slags best-of-utvalg av den russiske forfatteren Ljudmila Petrusjevskajas (f. 1938) noveller, samt romanen Det er natt. Jeg fikk boka med en advarsel: "Ikke les for mye."

Den første historien begynner slik: "De ble kjent - sånt skjer - i en barkø." En mann og en kvinne nærmer seg hverandre. Selve barbesøket beskrives for ham som "en oppstigning mot de andre, mot vanlige og skikkelige folk som [henne]. Mens for henne var det muligens et fall, mistenkte han, for hva gjør en anstendig kvinne på pub blant menn som banner og sverter (...)".

De snakker sammen. Han blir imponert over hennes oversikt over byens vannhull, hun aner at han ikke er vant til å få oppmerksomhet fra kvinner. Hun leser dikt for ham, som hun skrev til sin forrige mann, som var alkoholiker og som hun gjemte flaskene fra. "Lite ante han at hun helte innholdet i seg selv (...)". Vi får høre om hvordan eksmannen til slutt, i raseri over de forsvunne flaskene, forsøker å kaste kona fra balkongen, men i sin fordrukne tilstand ikke legger merke til at hun klarer å klamre seg fast til gelenderet. Hun blir hengende og dingle på utsiden av blokka, mens han sitter på kjøkkenet og funderer på hva han skal si til politiet. Forbipasserende på gata bryter seg inn i leiligheten, og den krokfingrede overlevende reddes inn i varmen. Bare for å bli kastet ut for godt noen timer senere, skjønt denne gangen den vanlige veien, via trappa.

Denne tragikomiske historien er det bare vi som får høre. Siden har kvinnen bodd hos moren sin, "med krokede fingre, og ute av stand til å begynne å lete etter jobb. Barbesøket var begynnelsen på en ny æra for henne."

Han spanderer øl til pengene tar slutt, da går de hjem. Hun er glad for at han har egen leilighet, han er glad for at han har rent sengetøy i skapet.

De elsker, sovner. Hun våkner kort etter av at han har tisset på seg. Hun kler på seg, setter seg ved bordet og "tenker over sin skjebne til lyden av snorking og stanken av piss" før hun tar en overdose beroligende piller, "som hun hadde gjort klar for lenge siden".

Den lykkelige slutten kommer her i form av en "ren seng (...), varm frokost og samtale med lege" på psykiatrisk avdeling der den ulykkelige kvinnen våkner etter nok en gang å ha blitt reddet.

Dette er den første av 27 noveller, og den er typisk. Petrusjevskajas grunntone er nattsvart. Hun skildrer en virkelighet så elendig at man flere ganger må avbryte lesingen for å hvile blikket på noe annet. Hun går rett på sak og forteller usentimentalt og ofte halsbrekkende raskt om tragiske enkeltskjebner i et brutalt samfunn. Hvorfor jeg som leser ikke bare blir knust under det massive mørket som skrives fram, men også blir rusket tak i, drevet til å starte en blogg, skal jeg fortelle mer om siden.