Sorokin dramatisert

Under Russlandsdager på Litteraturhuset leste jeg, Ingunn Lunde og Tine Roesen fra min oversettelse av Sorokins Køen - som en demonstrasjon av mylderet av stemmer og stiler i Sorokins prosa. Tine hadde oversatt sine replikker til dansk. Dette var den andre samskandinaviske lesningen fra Køen - i videoen over er en del av den første bevart. Jeg, Helena Fagertun og Tomas Andersson leste på norsk og svensk utenfor Annedalskyrkan i Gøteborg, i tretten kuldegrader og stummende mørke i desember i fjor. Vi leste på oppdrag fra litteraturfestivalen Textival, som hadde ønsket seg "text för kö". Denne køen sto i tre kvarter og ventet på å komme inn på en alternativ julekonsert til inntekt for de hjemløses julefeiring. Og tankene gikk vitterlig til de hjemløse der vi sto og leste med hender så kalde og stive at vi  ikke klarte å bla om sidene. Etterpå leste Tatjana Kirillova, Olga Skora og Maja Filipsson på russisk. Det var vanskelig å konsentrere seg, og nesten umulig å få oppmerksomhet, bare én jente sto som et tent lys og hørte på. På Litteraturhuset var det enklere. Under et bilde fra den seansen:

Dystopi i valpeklær

Liseberg, originally uploaded by suzanotsjka.

På bloggen sin på nettstedet Сноб kommenterer Vladimir Sorokin omslaget på den norske oversettelsen av En opritsjniks dag: "Hm... Nordmenn er litt av et folk. (...) Foreldre kommer til å kjøpe den til barna sine." (Med henvisning til den underkastende bikkjevovven.)

Cathrine Krøger nevner i dag Sorokins roman som en av sine oversatte favoritter fra 2010: "Det ryker av «En opritsjniks dag». Det er en grotesk satire over Putins Russland, lagt til Moskva 2027. En eneveldig monark hersker, godt hjulpet av sine opritsjniker som slakter, torturerer, voldtar, drikker, bestikker, doper seg og brenner bøker."

I likhet med En opritsjniks dag later også Liseberg til å henvende seg til barn, mens voksne kan ha minst like stort utbytte. Foto fra helgens besøk.

En opritsjniks dager

En opritsjniks dager, originally uploaded by suzanotsjka.

Plutselig, da jeg satt og spiste min hjemmekontorlunsj, kom et brev flyvende inn gjennom brevsprekken. Det viste seg å være en invitasjon til å hente oversettereksemplarene av Sorokins roman En opritsjniks dag på Julians livs i Såggatan. Julians livs er en trivelig nærbutikk der hver sjokolade er representert med bare et par eksemplarer som til gjengjeld ligger vent og vakkert ved siden av hverandre nærmest som på utstilling. Innehaveren går bak et forheng, og etter noen minutter hører jeg: Du har ikke et svensk pass? Jeg: Nei, jeg har bare norsk. Jeg er norsk. Han: Men personnummer? Jeg: Ja + personnummeret, som i Sverige ikke er en følsom opplysning som i Norge, men noe man sprader rundt med og gir fra seg hver gang man betaler med kort eller har snakket med noen lenger enn fem minutter.

Nå er Sorokins ytterst sanselige, brutale og hysterisk morsomme roman om livet i Moskva i år 2027 ute i butikkene. Jeg håper den får mange lesere. Her er en liten smakebit på en av romanens mange dikt og sanger:

Brannmenn og prester, konstabler på hester
spaner og speider i vår hovedstad.
De har lett lenge, hver krok har de sett i,
men sporløst forsvunnet er greven på tretti.

Middels høy, dypsindig og dyster
med frakken stramt over skjortebrystet,
på fingeren et pinnsvin, en fet diamantring,
men utover det vet vi ingenting.

Mang en greve, dypsindig og dyster
har frakken stilfullt og stramt om brystet
elsker å briske seg med diamanter
og nyte det søte liv mot kontanter.

Hvem er han, hvor skal han, av hva slags stoff
er greven som jages av herre og hoff?
Hva har han gjort, denne aristokraten?
Det hviskes blant folk, i salongen går praten.

Det hendte en kveld at han kjørte alene
i Rolls Royce'n sin, den dystre greve,
han myste mot mørket og snakket med ingen,
han gjespet og nynnet på Wagners Ringen.

Men så fikk greven helt plutselig se
et hus i brann, en markise i dét!
(...)

Hvordan det går med markisen og greven står å lese på side 35-37.

Tire-bouchon classique allongé sur roman russe

Tire-bouchon classique allongé sur roman russe, originally uploaded by suzanotsjka.

En av oversetterens utfordringer er å holde boka det oversettes fra åpen uten å bruke hendene, som helst skal ligge flittig klaprende på tastaturet, eller albuene, som bør henge fritt og avslappet i høyde med de nederste ribbeina.

Hvis boka ikke er altfor stor og tung, passer det fint å bruke en gammeldags vinopptrekker. Håndtaket plasseres på den siden det ikke oversettes fra, mens spissen for eksempel kan brukes til å markere hvor langt i teksten man har kommet. Slik slår man to fluer i en smekk.

På instruksjonsbildet vises vinopptrekkeren i aksjon på Vladimir Sorokins En opritsjniks dag, som i dag er ferdig grovoversatt. Hurra!

Oversetter og oversatt

, originally uploaded by edna webster.

Dårlig skjult oppspilthet hos nybakt romanoversetter. (Foto: Tina Åmodt.) Jeg reiste med tre busser, én båt og et tog, over fjord og langs fjell, for å rekke fra Ullensvang til lanseringen av Køen på Logen bar i Bergen. I intervju med Ingunn Lunde og Martin Paulsen fra Universitetet i Bergen røpet Vladimir Sorokin at han har lekt med tanken på å skrive en Køen 2 som skulle ta for seg bilkøene i Moskva, og han spår at "mange kommer til å skrive om køer i tiden som kommer". Den store russiske forfatter intervjues også av Knut Hoem på Litteraturhuset torsdag 5. november kl. 20.

Sorokin på norsk

Tidligere i år hadde jeg gleden av å oversette Vladimir Sorokins (f. 1955) debutroman Køen, som nettopp har kommet ut på Flamme forlag. Den var vanskelig å oversette, men er morsom å lese. Over drøye 200 sider beveger man seg som et frittflyvende, lyttende øre fram og tilbake i en enorm kø i Moskva på slutten av 1970-tallet. Man får ingen annen informasjon enn den som framgår av de replikkene man får med seg. Man lytter litt til én samtale, flyr raskt forbi en annen. Bare unntaksvis forstår man hvem som snakker.

– Hvem er sist, kamerat?
– Jeg. Men det står ei dame i blå kåpe bak meg igjen.
– Så jeg er bak henne?
– Ja. Hun kommer straks. Du kan stå bak meg imens.
– Blir du stående en stund, eller?
– Ja da.
– Jeg må ut en tur nemlig. Men jeg blir ikke lenge …
– Kan du ikke vente til hun kommer tilbake? Hvis ikke blir det jeg som må jeg begynne å forklare hvis det kommer noen … Hun skulle ikke bli lenge …
– Greit, da venter jeg. Har du stått lenge?
– Nei da, ikke så veldig.
– Veit du hva kvota er på?
– Veit da faen … Jeg har ikke spurt engang. Du veit ikke hva kvota er på?
– Jeg veit ikke i dag, men i går var det to.
– To, bare?
– Mm. Først var det fire, og så ble det to.
– Ikke mer? Da er det jo meningsløst å stå i kø …

Det skorter ikke på samtaletemaer. Den forferdelige varmen. Hvor man fikk kjøpt smør i går. Hva man egentlig står i kø for å kjøpe i dag. Hvilket nummer man har i køen. Hvor mange timer man har stått. Hvor lenge man tror det er igjen. Hvor gal man blir av å vente.

Man blir litt gal av å lese også. Man prøver å skille ut enkeltstemmer i den anonyme surringen. Man står ved siden av når unge Vadim sjekker opp Lena. Man står sammen med dem i kantinekø. (Et langt stykke Kø går i kantina på rekke og rad for ikke å gå surr i rekkefølgen.) Man er med når de sover på en benk i parken. (Køen avvikles ikke om natta, den tar bare en pause.) Så blir Lena forført av en annen mann og befinner seg plutselig utenfor hørevidde. Mens vi får være med Vadim på fylla. Han våkner møkkete og forvirret på bakken i solsteika noen timer senere, men hans første klare tanke går til køen: Hvor sto han egentlig? Har det vært hans tur allerede? Har han stått forgjeves?

Vadim tilfører kjærkommen romantikk og spenning i en stort sett gudsjammerlig kjedelig kø. Likevel er det kanskje de aller mest monotone partiene som gjør størst inntrykk i denne boka, nemlig oppropene. De flere tusen køende blir med jevne mellomrom ropt opp for å holde orden i rekkene:

– Kotsjetova!
– Ja!
– Laskarzjevskij!
– Ja!
– Burmistrova!
– Ja!
– Fjodorova!
– Ja!
– Stolbova!
– Ja!
– Smekalina!
– Ja!

Vi får ikke være med på oppropene i sin helhet, men hører nok til at vi priser oss lykkelige over akkurat det. Den strømmen av etternavn som har fått plass i romanen varer lenge nok til å framkalle både overgiven latter og stille desperasjon hos leseren. Til slutt tenker jeg på en linje fra Anna Akhmatovas berømte poem Requiem: "Jeg skulle så gjerne ha nevnt dere alle ved navn." I Køen blir ganske mange nevnt.