It does matter

It does matter, originally uploaded by suzanotsjka.

Noen reklameplakater gjør en nesten stum og ganske uvel, og man tenker i forbigående at det nok er like greit å tie helt stille.

Pågen er forøvrig et sentralt brødmerke i Sverige. De har en serie brød med veldig fine navn: Harmoni, Längtan og Njuta, for å nevne noen.

I Kiev ble jeg ofte overrasket av tilsynelatende helt streite brød, som når man skar dem opp viste seg å være tricolore innvendig.

Det var alt om brød for i dag.

Прислоняться

Прислоняться, originally uploaded by suzanotsjka.

Jeg har prøvd hardt å komme på en enkel og hardtslående åpningslinje som skulle overbevise alle som leser dette om at The Woman with the Five Elephants ikke bare er en dokumentarfilm man må få med seg, men at den med stor sannsynlighet vil ryste deg i din sjel, kile deg i din estetiske sans og generere en nesten uutholdelig prikking i alle organer som er om så bare vagt forbundet med kjærligheten til russisk, tysk, litteratur, ordbøker eller folk, slik at du gisper høyt i kinosalen som du vil forlate med tårevåte kinn, fullkomment lykkelig over å være menneske og forhåpentlig ha mulighet til å jobbe hardt med et eller annet, selv om dette et eller annet formodentlig ikke er oversettelse av russisk litteratur.

Min sterkeste kandidat til en slik setning begynte: "Ikke mange filmer lages om oversettere, så når det nå foreligger én i form av TWWTFE er det er all mulig grunn til å...", osv. Men til slutt bestemte jeg meg for bare å finne på en morsom overskrift med mange lag og etter litt innledende tomprat for å omgå problemet med den manglende setningen bare gyve løs på handlingsreferatet.

Die Frau mit den 5 Elephanten, som den heter når den ikke vises på Göteborg International Film Festival, handler om Svetlana Geier (f.1923), en ukrainskfødt kvinne som takket være sine glitrende tyskkunnskaper havnet i Tyskland under andre verdenskrig og etter sigende regnes som den fremste oversetteren av russisk litteratur til tysk i dag.

Når filmen tas opp er Svetlana kanskje mellom 84 og 86 år, hun har bustete hvitt hår, kjempepukkelrygg og et ansikt med myke folder og - det er en klisje ja, men - et sylskarpt blikk. Hun beveger seg langsomt rundt i et stort tysk hus, tar ting ut og inn av kjøleskapet, forsikrer noen i en mobiltelefon om at hun klarer seg helt fint alene, og føler seg trygg, og ikke engang har fått besøk av noen kjekke ranere. Hun setter seg med mye møye ned ved et bord. Plutselig ser hun rett inn i kamera med et lite smil, og vi skjønner at hun ikke er helt uberørt av kameraets nærvær likevel.

Deretter får vi se Svetlana i ulike deler av oversettelsesarbeidet. Hun sitter - kanskje ikke så overraskende - ikke lent over en hvit Mac med Spotify, Facebook, Gmail, Flickr og Underskog i permanent åpne vinduer. Svetlana har sekretær, en kanskje 20-30 år yngre dame som tar diktat og taster ned Svetlanas live oversettelse setning for setning på skrivemaskin. (Allerede her hadde filmen gitt meg så mye at jeg fint kunne gått hjem og bare fordøyd inntrykk resten av dagen, men noe fikk meg til å bli sittende.) Og de snakker - uten å romantisere - om semikolon og tankestrek og sitattegn, osv. "Unnskyld, jeg har ikke gehørt, hva De gesagt har, for Tastaturet har sånn geklapret."

Svetlana har også en musiker, en gammel mann som kommer og sitter på den andre siden av bordet og leser den foreløpige oversettelsen høyt for henne. Hans kvalifikasjon er etter sigende at han er musikalsk og kan lese teksten høyt på en god måte, men han får sjelden lest mer enn to-tre ord sammenhengende før han blir avbrutt enten av seg selv eller Svetlana med innvendinger og småkrangler om tegnsetting og ordvalg. Dette samspillet er også alene grunn god nok til å se filmen.

Hun lærer en enorm flokk barnebarn og oldebarn å lage mat. Hun beskriver stryking (av klær, ikke ord) som en prosess der desorienterte fibre hjelpes på rett kjøl etter forvirrende vasking. Hun hyller det ufattelige tankearbeidet bak en heklet duk. Andre ganger bare snakker hun til en intervjuer som gjør prisverdig lite ut av seg, men får fine svar ut av Geier. Hun snakker om å løfte nesa når man oversetter - det er det eneste hun har å lære bort: fang helheten. Og hun fingrer litt med en løk og forklarer hvordan den ligner en roman av Dostojevskij og i siste instans også er et bilde på hvordan vi må leve: ikke bare være løk, men sørge for at det blir løk igjen etter oss.

I løpet av tiden dokumentarfilmen lages over, blir sønnen hennes lam og stum i en tragisk ulykke. Svetlana slutter å undervise på universitetet og oversette, og vier seg isteden til å lage tre retters middager i plastbokser som hun frakter til ham på sykehuset hver dag. Og hun legger ut på en togreise til Kiev, sin barndoms by, der hun ikke har vært siden hun reiste derfra som 18-åring.

Det blir en reise i opprivende minner og en vond og vanskelig historie. Som jeg skal la være å gjenfortelle her.

Vadim Jendreyko har regissert.

Døden og pingvinen

Døden og pingvinen, originally uploaded by suzanotsjka.

Andrej Kurkov (f. 1961) er både Ukrainas mestselgende forfatter og den som er mest kjent internasjonalt, med oversettelser til minst 21 språk. Han er utdannet japansktolk og snakker visst nok hele 11 språk. Kurkov begynte å skrive som sjuåring da to av hans tre hamstere døde på tragisk vis* og inspirerte den unge eieren til å forfatte et dikt om den etterlatte tredje hamsterens ensomhetsfølelse. Da også denne siste hamsteren kort tid senere døde under tragiske omstendigheter*, skrev den enda ensommere Andrej et dikt om Lenin.

Kurkovs gjennombruddsroman heter på norsk Døden og pingvinen og kom ut i 2006 i Dina Roll-Hansens oversettelse på Cappelen forlag, ti år etter at den ble utgitt i Ukraina første gang. I postsovjetiske Kiev tidlig på 90-tallet har både menneskene og dyra det tøft. Viktor bor i en mørk og kald leilighet sammen med pingvinen Misja, som dyrehagen så seg nødt til å selge på grunn av penge- og matmangel.

Inne i leiligheten er det stadig strømbrudd, og fra gata lyder sporadiske skuddvekslinger. Under disse omstendighetene forsøker Viktor å være forfatter, men det eneste han får til er ”veldig korte historier, så korte at selv om noen hadde villet betale for dem, ville de ikke være nok til å leve av”.

Så får plutselig talentet hans en anvendelse likevel, sjefsredaktøren i en stor avis ber ham skrive nekrologer, mot god betaling og under pseudonym, for politikere, samfunnstopper og andre banditter – som fremdeles er i live.

Døden og pingvinen er like dyster som den er rasende festlig. I begynnelsen er Viktor frustrert over at de glitrende nekrologene hans ikke blir lest, siden de han skriver om ikke dør. Så begynner den ene etter den andre å falle fra, og den godt betalte nekrologforfatteren blir stadig mer ubekvem med sin egen rolle i et spill han ikke kan overskue. Men det er vanskelig å trekke seg nå.

Mye av komikken i Døden og pingvinen består i de nøkterne skildringene av pingvinens gjøren og laden, og Viktors spekulasjoner i dens eventuelle følelsesliv. Misja kom inn i Viktors liv bare en uke etter at han ble dumpa av dama, men ”pingvinen Misja brakte med seg sin egen ensomhet, og nå bare utfylte de to ensomhetene hverandre og ga mer inntrykk av gjensidig avhengighet enn vennskap.” Snart får Viktor også ansvaret for den fire år gamle datteren til en av oppdragsgiverne sine, lille Sonja, og er knapt noen ensom mann lenger. Han har sin fulle hyre med å gjette seg til pingvinen og fosterdatterens behov, fyller badekaret med fisk og lar kjøleskapsdøra stå åpen, så Misja kan stå og kjøle seg. All ømheten og omsorgen som utveksles innad i den noe uvanlige familien står selvsagt i grell kontrast til de fingerte selvmordene, fallene fra vinduer og skuddene som rammer Viktors nekrologobjekter én etter én.

Siden jeg ikke har den norske utgaven for hånden har jeg tillatt meg å oversette noen små setninger fra russisk selv.

*”på tragisk vis” betyr her ”spist av en katt” og ”klemt i hjel av en dør”
**”også under tragiske omstendigheter” betyr ”i et stygt fall ut balkongdøra og ned på asfalten”
Kilde: Wikipedia.