Sorokin dramatisert

Under Russlandsdager på Litteraturhuset leste jeg, Ingunn Lunde og Tine Roesen fra min oversettelse av Sorokins Køen - som en demonstrasjon av mylderet av stemmer og stiler i Sorokins prosa. Tine hadde oversatt sine replikker til dansk. Dette var den andre samskandinaviske lesningen fra Køen - i videoen over er en del av den første bevart. Jeg, Helena Fagertun og Tomas Andersson leste på norsk og svensk utenfor Annedalskyrkan i Gøteborg, i tretten kuldegrader og stummende mørke i desember i fjor. Vi leste på oppdrag fra litteraturfestivalen Textival, som hadde ønsket seg "text för kö". Denne køen sto i tre kvarter og ventet på å komme inn på en alternativ julekonsert til inntekt for de hjemløses julefeiring. Og tankene gikk vitterlig til de hjemløse der vi sto og leste med hender så kalde og stive at vi  ikke klarte å bla om sidene. Etterpå leste Tatjana Kirillova, Olga Skora og Maja Filipsson på russisk. Det var vanskelig å konsentrere seg, og nesten umulig å få oppmerksomhet, bare én jente sto som et tent lys og hørte på. På Litteraturhuset var det enklere. Under et bilde fra den seansen:

Magisk bokbad

Susanne, Dina og Anne i samtale om Max Frei, originally uploaded by suzanotsjka.

Under Russlandsdagene, som gikk av stabelen for andre gang i historien på Litteraturhuset i slutten av april, ble jeg og min medoversetter Dina Roll-Hansen intervjuet av Anne Iversen fra Schibsted, som har gitt ut Max Freis debutroman Den fremmede på norsk. Forfatteren selv hadde lovt å være til stede, og hevder selv på Facebook at han var det, men vi så ikke snurten av ham.

Nå har Max fått sin første norske anmeldelse, i Stavanger Aftenblad, der han får ros for sitt "levende, underholdende språk, fullt av herlige ord og uttrykk". Ikke dårlig!

Dystopi i valpeklær

Liseberg, originally uploaded by suzanotsjka.

På bloggen sin på nettstedet Сноб kommenterer Vladimir Sorokin omslaget på den norske oversettelsen av En opritsjniks dag: "Hm... Nordmenn er litt av et folk. (...) Foreldre kommer til å kjøpe den til barna sine." (Med henvisning til den underkastende bikkjevovven.)

Cathrine Krøger nevner i dag Sorokins roman som en av sine oversatte favoritter fra 2010: "Det ryker av «En opritsjniks dag». Det er en grotesk satire over Putins Russland, lagt til Moskva 2027. En eneveldig monark hersker, godt hjulpet av sine opritsjniker som slakter, torturerer, voldtar, drikker, bestikker, doper seg og brenner bøker."

I likhet med En opritsjniks dag later også Liseberg til å henvende seg til barn, mens voksne kan ha minst like stort utbytte. Foto fra helgens besøk.

En opritsjniks dager

En opritsjniks dager, originally uploaded by suzanotsjka.

Plutselig, da jeg satt og spiste min hjemmekontorlunsj, kom et brev flyvende inn gjennom brevsprekken. Det viste seg å være en invitasjon til å hente oversettereksemplarene av Sorokins roman En opritsjniks dag på Julians livs i Såggatan. Julians livs er en trivelig nærbutikk der hver sjokolade er representert med bare et par eksemplarer som til gjengjeld ligger vent og vakkert ved siden av hverandre nærmest som på utstilling. Innehaveren går bak et forheng, og etter noen minutter hører jeg: Du har ikke et svensk pass? Jeg: Nei, jeg har bare norsk. Jeg er norsk. Han: Men personnummer? Jeg: Ja + personnummeret, som i Sverige ikke er en følsom opplysning som i Norge, men noe man sprader rundt med og gir fra seg hver gang man betaler med kort eller har snakket med noen lenger enn fem minutter.

Nå er Sorokins ytterst sanselige, brutale og hysterisk morsomme roman om livet i Moskva i år 2027 ute i butikkene. Jeg håper den får mange lesere. Her er en liten smakebit på en av romanens mange dikt og sanger:

Brannmenn og prester, konstabler på hester
spaner og speider i vår hovedstad.
De har lett lenge, hver krok har de sett i,
men sporløst forsvunnet er greven på tretti.

Middels høy, dypsindig og dyster
med frakken stramt over skjortebrystet,
på fingeren et pinnsvin, en fet diamantring,
men utover det vet vi ingenting.

Mang en greve, dypsindig og dyster
har frakken stilfullt og stramt om brystet
elsker å briske seg med diamanter
og nyte det søte liv mot kontanter.

Hvem er han, hvor skal han, av hva slags stoff
er greven som jages av herre og hoff?
Hva har han gjort, denne aristokraten?
Det hviskes blant folk, i salongen går praten.

Det hendte en kveld at han kjørte alene
i Rolls Royce'n sin, den dystre greve,
han myste mot mørket og snakket med ingen,
han gjespet og nynnet på Wagners Ringen.

Men så fikk greven helt plutselig se
et hus i brann, en markise i dét!
(...)

Hvordan det går med markisen og greven står å lese på side 35-37.

Det er høst, det er høst, og Russland brenner

Russisk tv online, originally uploaded by suzanotsjka.

Sødmen har forlatt vannmelonene, som igjen har forlatt matbutikkene. Det er flere uker siden den varme natta da jeg så to strippere sitte og røyke, nakne og matte, i døråpningen på Maxim på Andra långgatan. Hele denne uka regner det i Gøteborg, og det er umulig å dra på telttur, mens Russland brenner og brenner. I kveld har jeg lest to måneder av bloggen til en fjorten år gammel jente fra Alta, samt bladd og bladd i Gennadij Ajgis Samtale på avstand, som om trekvart år kommer til å ha norske klær. Om fire dager flytter jeg, ti minutter bort i gata. Jeg kommer til å savne Masthuggstorget.

Bildet er fra smotritv.com. Der kan man se masse russisk tv helt gratis. Jeg så en film som endte med at den lamme gutten reiser seg fra rullestolen idet de skilte foreldrene inngår forlovelse. Faren som sviktet må flytte til USA alene. Jeg skal også snart til USA - for aller første gang. Sommerferie i september... Som å ha spart lørdagsgodtet helt til mandag og lange det i seg i statusfeltet på Facebook, til misunnelige søstre og brødres forargelse.

Anna Akhmatova 2

Песня последней встречи, originally uploaded by suzanotsjka.

Jobber så intenst med oversettelse om dagen at nesten det eneste jeg klarer å koble av med er uforpliktende gjendiktninger. Her er en:


Sangen om det siste møtet

Så kaldt og motløst var hjertet,
men føttene flyttet seg lett.
Høyre hånd i venstre hanske
famlet forvirret og trett.

Det føltes som mange trappetrinn,
men jeg vet at det bare var tre.
I lønnetrærne hvisket vinden:
”Jeg skal dø, vil du være med?

Skjebnen er ond og omskiftelig,
den har sviktet meg.”
Jeg svarte: ”Kjære, meg også!
Jeg vil dø med deg…”

Sånn går sangen om det siste møtet.
Jeg så opp på et mørklagt hus
Kun i soveromsvinduet glødet
et gult, likegyldig lys.


Anna Akhmatova, 1911
Gjendiktning ved Hege Susanne Bergan 2010

Anna Akhmatova

Anna Akhmatova, originally uploaded by suzanotsjka.

Inspirert av Litterär gestaltnings studietur til Istanbul tok jeg på flyet hjem fram et privat forsøk på å gjendikte små biter av Anna Akhmatova til norsk, og flikket litt på en av disse. Gjenfunnet i min røde notatbok i dag. Fra debutsamlingen Kveld, 1921:


Minnet om sola blekner i hjertet.
Gresset er gulere nå.
Vinden gir tidlige snøfnugg
et pust å danse på.

I smale kanaler har vannet stilnet.
Jeg står og ser.
Her kommer ingenting mer til å hende.
Aldri mer.

Mot naken himmel har vidjen strakt ut
sin skjeve krone.
Det var kanskje best at jeg aldri ble
din kone.

Minnet om sola blekner i hjertet.
Er det mørketid?
Jeg tror det; i natt kommer vinteren
for å bli.

Anna Akhmatova, 1911
Gjendiktning ved Hege Susanne Bergan, 2010

Hard Work

Motivering, originally uploaded by suzanotsjka.

Når arbeidet hoper seg opp, deadlinene nærmer seg, øynene glir igjen og det føles overveldende lenge siden/til forrige/neste fridag, er det godt å ha noen inspirerende plakater fra World Class å hvile blikket på.

Provisorisk løsning

Provisorisk løsning, originally uploaded by suzanotsjka.

Mens jeg oppspilt venter på å få mitt første selvleide trådløse nett i hus, utforsker jeg kafékontorets for- og baklemper. Dag 1 gikk jeg innom hvert eneste etablissement på Andra långgatan og spurte "Har dere trådløst nett?" Siden ingen forsto hva jeg sa, gikk jeg etter hvert med på å uttale d-en i "trådløst", motvillig, siden jeg synes at svensker bør forstå norsk slik "vi" som den "naturligste" "ting" i "verden" forstår "dem". Svaret var nei alle steder (Mitt andra hem, Kelly's, King's Head, L'assassino, The Rover, Café Cello) utenom Publik, men der tok de ikke kort, og jeg var for lat og skuffet til å gå fram og tilbake til 7-11 for å ta ut penger. Heller ikke ellers så store og voksne Bishops Arms på Järntorget hadde trådløst nett, men det hadde derimot lille Café Pustervik, og jeg fikk sitte der i vinduet med strømuttak like under bordet og google og google alt som hadde hopet seg opp av undring i løpet av dagen, lese tegneserier og skrive mail. Dag 2 og 3 gikk på samme måte, og i dag (4) har jeg oppsøkt en annen kafe som jeg ikke vet navnet på, men den ligger på Fjerde långgatan, har også fine vindusplasser, hyggelig skotsk og hviterussisk personale, lysekrone i taket og utsikt rett opp på en fantastisk grønn og rød kirke med høyt spir som jeg trolig ville ha vært inne i for lengst hvis jeg hadde vært på ferie og ikke bare bodd ved siden av den. Imidlertid er ikke oversettergjerningen så lett å utføre på kafé, man får ikke plass til  alle ordbøkene, bokstativet og den gammeldagse vinopptrekkeren i tillegg til pc og lader i sekken, det blir spilt for høy musikk som man ikke har valgt selv, man blir distrahert av fremmedes samtaler som man overhører ("Fast det kommer ju an på vilka ambitioner du har, hur mycket musklar vil du bygga?") og man må handle kaffe, øl og kanelboller mens man hvert tredje sekund kaster nervøse blikk over skulderen for å se om noen er i ferd med å stjele ens elskede laptop.

Skiltet er fra Gaza biltvätt på Masthuggstorget, ligger vegg i vegg med Marimekko.

Work in progress

Work in progress, originally uploaded by suzanotsjka.

Russisk fantasy underveis til det norske folk mellomlander på en sofa i Sverige.

Tire-bouchon classique allongé sur roman russe

Tire-bouchon classique allongé sur roman russe, originally uploaded by suzanotsjka.

En av oversetterens utfordringer er å holde boka det oversettes fra åpen uten å bruke hendene, som helst skal ligge flittig klaprende på tastaturet, eller albuene, som bør henge fritt og avslappet i høyde med de nederste ribbeina.

Hvis boka ikke er altfor stor og tung, passer det fint å bruke en gammeldags vinopptrekker. Håndtaket plasseres på den siden det ikke oversettes fra, mens spissen for eksempel kan brukes til å markere hvor langt i teksten man har kommet. Slik slår man to fluer i en smekk.

På instruksjonsbildet vises vinopptrekkeren i aksjon på Vladimir Sorokins En opritsjniks dag, som i dag er ferdig grovoversatt. Hurra!

Прислоняться

Прислоняться, originally uploaded by suzanotsjka.

Jeg har prøvd hardt å komme på en enkel og hardtslående åpningslinje som skulle overbevise alle som leser dette om at The Woman with the Five Elephants ikke bare er en dokumentarfilm man må få med seg, men at den med stor sannsynlighet vil ryste deg i din sjel, kile deg i din estetiske sans og generere en nesten uutholdelig prikking i alle organer som er om så bare vagt forbundet med kjærligheten til russisk, tysk, litteratur, ordbøker eller folk, slik at du gisper høyt i kinosalen som du vil forlate med tårevåte kinn, fullkomment lykkelig over å være menneske og forhåpentlig ha mulighet til å jobbe hardt med et eller annet, selv om dette et eller annet formodentlig ikke er oversettelse av russisk litteratur.

Min sterkeste kandidat til en slik setning begynte: "Ikke mange filmer lages om oversettere, så når det nå foreligger én i form av TWWTFE er det er all mulig grunn til å...", osv. Men til slutt bestemte jeg meg for bare å finne på en morsom overskrift med mange lag og etter litt innledende tomprat for å omgå problemet med den manglende setningen bare gyve løs på handlingsreferatet.

Die Frau mit den 5 Elephanten, som den heter når den ikke vises på Göteborg International Film Festival, handler om Svetlana Geier (f.1923), en ukrainskfødt kvinne som takket være sine glitrende tyskkunnskaper havnet i Tyskland under andre verdenskrig og etter sigende regnes som den fremste oversetteren av russisk litteratur til tysk i dag.

Når filmen tas opp er Svetlana kanskje mellom 84 og 86 år, hun har bustete hvitt hår, kjempepukkelrygg og et ansikt med myke folder og - det er en klisje ja, men - et sylskarpt blikk. Hun beveger seg langsomt rundt i et stort tysk hus, tar ting ut og inn av kjøleskapet, forsikrer noen i en mobiltelefon om at hun klarer seg helt fint alene, og føler seg trygg, og ikke engang har fått besøk av noen kjekke ranere. Hun setter seg med mye møye ned ved et bord. Plutselig ser hun rett inn i kamera med et lite smil, og vi skjønner at hun ikke er helt uberørt av kameraets nærvær likevel.

Deretter får vi se Svetlana i ulike deler av oversettelsesarbeidet. Hun sitter - kanskje ikke så overraskende - ikke lent over en hvit Mac med Spotify, Facebook, Gmail, Flickr og Underskog i permanent åpne vinduer. Svetlana har sekretær, en kanskje 20-30 år yngre dame som tar diktat og taster ned Svetlanas live oversettelse setning for setning på skrivemaskin. (Allerede her hadde filmen gitt meg så mye at jeg fint kunne gått hjem og bare fordøyd inntrykk resten av dagen, men noe fikk meg til å bli sittende.) Og de snakker - uten å romantisere - om semikolon og tankestrek og sitattegn, osv. "Unnskyld, jeg har ikke gehørt, hva De gesagt har, for Tastaturet har sånn geklapret."

Svetlana har også en musiker, en gammel mann som kommer og sitter på den andre siden av bordet og leser den foreløpige oversettelsen høyt for henne. Hans kvalifikasjon er etter sigende at han er musikalsk og kan lese teksten høyt på en god måte, men han får sjelden lest mer enn to-tre ord sammenhengende før han blir avbrutt enten av seg selv eller Svetlana med innvendinger og småkrangler om tegnsetting og ordvalg. Dette samspillet er også alene grunn god nok til å se filmen.

Hun lærer en enorm flokk barnebarn og oldebarn å lage mat. Hun beskriver stryking (av klær, ikke ord) som en prosess der desorienterte fibre hjelpes på rett kjøl etter forvirrende vasking. Hun hyller det ufattelige tankearbeidet bak en heklet duk. Andre ganger bare snakker hun til en intervjuer som gjør prisverdig lite ut av seg, men får fine svar ut av Geier. Hun snakker om å løfte nesa når man oversetter - det er det eneste hun har å lære bort: fang helheten. Og hun fingrer litt med en løk og forklarer hvordan den ligner en roman av Dostojevskij og i siste instans også er et bilde på hvordan vi må leve: ikke bare være løk, men sørge for at det blir løk igjen etter oss.

I løpet av tiden dokumentarfilmen lages over, blir sønnen hennes lam og stum i en tragisk ulykke. Svetlana slutter å undervise på universitetet og oversette, og vier seg isteden til å lage tre retters middager i plastbokser som hun frakter til ham på sykehuset hver dag. Og hun legger ut på en togreise til Kiev, sin barndoms by, der hun ikke har vært siden hun reiste derfra som 18-åring.

Det blir en reise i opprivende minner og en vond og vanskelig historie. Som jeg skal la være å gjenfortelle her.

Vadim Jendreyko har regissert.

Oversetter og oversatt

, originally uploaded by edna webster.

Dårlig skjult oppspilthet hos nybakt romanoversetter. (Foto: Tina Åmodt.) Jeg reiste med tre busser, én båt og et tog, over fjord og langs fjell, for å rekke fra Ullensvang til lanseringen av Køen på Logen bar i Bergen. I intervju med Ingunn Lunde og Martin Paulsen fra Universitetet i Bergen røpet Vladimir Sorokin at han har lekt med tanken på å skrive en Køen 2 som skulle ta for seg bilkøene i Moskva, og han spår at "mange kommer til å skrive om køer i tiden som kommer". Den store russiske forfatter intervjues også av Knut Hoem på Litteraturhuset torsdag 5. november kl. 20.