Le rouge et le noir

Søndag med stil, originally uploaded by suzanotsjka.

Fine kjoler og sko på Høytorget i St. Petersburg, høsten 2009.

Tog i Russland - til orientering og inspirasjon

Russisk sovevogn, originally uploaded by suzanotsjka.

Det siste året før jeg opprettet blogg opplevde jeg ved et par anledninger ting som gjorde at jeg fikk lyst til å blogge. Dette hendte særlig på og rundt den transsibirske jernbanen, som jeg reiste med i sommerferien.

Litt var det nok den alminnelige trangen til å skrive reisebrev, som alltid oppstår når man kommer seg litt hjemmefra og tidvis ikke har dekning på mobilen. Men mest var det de trange sovevognene.

Russere er veldig gode på tog. Tvetydigheten er intendert: De er både tålmodige og stillfarende passasjerer som glatt sitter en uke på tog for å gå i et bryllup - og de har supre tog.

Hvis man ikke har intimitetsangst, kan man reise nesten ufattelig langt for utrolig lite penger. Eller man kan betale litt mer og ha både privatliv og flatskjerm. (Vel, den virket ikke akkurat i vår kupé, men satte likevel unektelig en glamorøs spiss på vår delreise.)

Men i det store og hele var vi ikke ute etter komfort og privatliv, vi ville ha autentisitet. Derfor hoppet vi egentlig av den transsibirske jernbanen før vi hadde hoppet på, begynte i St. Petersburg istedenfor Moskva og tok tog 72 til Jekaterinburg.

Den første nøkkelen til å forstå hva som venter en på russiske tog er tognummeret. Jo flere sifre jo dårligere tog, jo nærmere 1 jo bedre. Tog nummer 1 heter Rossija og kjører fra Vladivostok til Moskva. Very popular with westerners. Tog med tre sifre kan være ganske shabby, de med to sifre ganske fine. Oddetall kjører mot øst, partall mot vest.

Når man kjøper billetter er det også viktig å huske på at Russland fremdeles strekker seg gjennom nesten hver eneste tidssone på planeten. Kanskje for å øke bevisstheten om dette opererer togstasjonene og togtabellene etter Moskva-tid. Og det er faktisk en ganske fin følelse å komme inn på togstasjonen i Irkutsk og se at klokka viser fem timer for lite. Når sifrene så skifter til å vise 30 grader celsius lurer man et øyeblikk på om det er temperaturen i Moskva eller Irkutsk.

For å gjøre forvirringen komplett opererer spisevognene inne på toget etter lokaltid. Så hvis man reiser to sammen er det praktisk om den ene bestandig har klokka på Moskva-tid mens den andre følger med på tidssonene. Da slipper man å gå bomturer etter mat - og man har større sjanse for å komme seg tilbake på toget hvis man drister seg til en natt i en av byene som ligger strødd langs linja. Dessuten oppstår det raskt medrivende diskusjoner rundt hva klokka egentlig er etter din, min og ikke minst i følt tid. "I Krasnojarsk er det sikker på tide å spise middag nå, men hva med Moskva?" Og gode samtaler kan komme godt med, på en så lang reise.

Men det var sovevognene jeg skulle skrive om, de som nesten gjorde blogger av meg, allerede da. Ikke for det, jeg hadde kjørt tog i Russland før. Også på tredje klasse, kanskje særlig der. Men i løpet av denne turen ble jeg overbevist om at nattog i Russland burde stå på alle lister: UNESCO, legemidler, 100 ting å gjøre før du dør.

For alle som reiser med noe ønske om å "komme innpå lokalbefolkningen" er sovevogn helt uslåelig. På tredje klasse, såkalt platskartnye, ligger folk stablet på tvers og på langs og i høyden. Det er plasseffektivt inntil det geniale, sanselig som en Almodovar-film. Det er vanskelig å gjengi dette med ett foto, ihvertfall for meg. Men når man går gjennom de fjorten vognene for å komme fra sin egen kupé til spisevogna blir man gående og kaste hodet til høyre og venstre mot alle sengeplassene man går forbi. Det er ikke noe tverrsnitt av det russiske samfunn, alle russere reiser ikke sånn. Men et slags lengdesnitt av livsfasene er det i hvert fall: Skrikende babyer, klatrende barn, sovende kjærestepar, kortspillende voksne, inntørka gamle menn og damer. Og alle disse flimrer forbi med ca seks mennesker per meter, mens toget kjører i hva, 50 km i timen?

Og de trekker fram sin kylling, og sine hardkokte egg, og det svarte brødet, og det hvite brødet, og juicen. Og man stiller selv dårligere forberedt og må benytte første stopp til å stikke ut på plattformen og stocke opp på personlig mat kjøpt fra damer med ryggsekker og provisoriske salgsbord med fersk melk, tørka fisk, blekksprut, iskrem, gulost og øl.

Vel inne på toget forelsker man seg raskt i ritualet med å hente glovarmt vann i samovar om morgenen og tilberede havregrøt med banan i emaljert kopp. Man drikker medbrakt pulverkaffe til den tar slutt, prøver deretter å venne seg til den vannete varianten som provodniken selger for 10 rubler og serverer i overjordisk vakre krus.

Og man sover. Selv om man ikke gjør noe som helst annet enn å spise, lese, gå tur til spisevogna og innimellom prøve å vaske seg med differensierte våtservietter - sover man som et barn, i hvert fall gjorde vi. Hele natta og flere ganger om dagen. Varsomt vugget av toget og lyttende til tøff-tøff-lydene sovner man før man rekker å tenke noe i det hele tatt.

Og våkner i en annen tidssone.

Forbudsskilt

Jeg husker ikke mitt første forbudsskilt. Kanskje fordi man blir mer oppmerksom på skilt jo lenger man kommer hjemmefra, og jeg var mye hjemme den første tiden. Men sommeren 2005 var jeg langt av lei, jeg var i India. På vei til Taj Mahal stoppet vi for å besøke et tempel som var noe mindre overveldende i skjønnhet og størrelse enn Taj Mahal, og mitt blikk kom snart til å falle på de tospråklige skiltene. Et av dem lød Thank you for not scratching on the monument, et annet Prohibition/No person shall within protected monument carry, cook or consume food.


O ve, det er en vederstyggelse å reise rundt i verden, spise fremmed mat og bli presentert for andre kulturer - og ikke kunne avholde seg fra å fnise av stavefeil i menyer på engelsk o.l. Når man ikke engang snakker det lokale språket selv! I det lengste ønsker vi å holde oss for gode for slik fnising, men av og til må det være lov å le. Som i en katedral i Kiev der det hang en lapp med påskriften Laughing is not allowed in cathedral. Det ble litt av en prøvelse.

Noen foreløpige konklusjoner: Forbudsskilt forekommer i ulike forkledninger. Latterforbudet er et eksempel på det enkle forbudet, som kjennetegnes av tilstedeværelsen av ord og uttrykk som "ikke tillatt" og "strengt forbudt". Mer intrikat er takk-for-at-du-ikke-varianten, som på subtilt vis anklager, men kan hevde at det ikke anklager deg, skiltleseren, for å kunne tenkes å bryte forbudet. Eks. Takk for at du ikke røyker.

Forbudsskilt har også ulik underholdningsverdi. Generelt kan man si at jo mer spesifikt et forbud er, jo morsommere blir det. Av de ovennevnte India-skiltene er spiseforbudet marginalt morsommere enn kløforbudet. Spiseforbudet er jo - som jeg ynder å si demonstrativt lettsindig - en hel liten roman. Kløforbudet er i sin tur morsommere enn et tenkt generelt forbud mot for eksempel å berøre monumentet. Følgelig er Please don't touch ikke morsomt. På Tate Modern i London falt jeg dog i staver over et skilt som sa nettopp det, men med det ladede tillegget Even clean hands cause damage. I Stockholm for mange år siden mistet jeg et øyeblikk besinnelsen og bare måtte klappe en geit av Picasso. Straks kom en museumsvakt bort til meg og sa: Man får inte röra konsten. Da jeg som barn gikk amok i lekebutikken og forklarte for butikkdamen at jeg bare så, svarte hun at man ser ikke med fingrene. De to siste er eksempler på muntlig overleverte forbud. Disse har det sympatiske trekket at de ikke rammer uskyldige, men kan rettes mot dem som allerede bryter loven. En ulempe er den enorme forlegenheten som ofte rammer den tilsnakkede.

Forbudsskilt forteller noe om hva folk pleier å tillate seg. På en del offentlige dametoaletter i St. Petersburg har jeg sett oppklistrede A4-ark med påskriften: IKKE STÅ PÅ TOALETTSETET!!! Noen ganger illustrert av et par pensko med stiletthæler. I mitt stille sinn lurer jeg på hvordan det er fysisk mulig å sitte på huk på et toalettsete med stiletthæler. Men skiltet står der, så noen klarer det åpenbart.
I en heis jeg kjørte ofte i samme by for noen år siden, var det to omfattende lister med påbud og forbud. Det beste var: Det er forbudt å benytte heisen i ruspåvirket tilstand. Selv tar jeg ofte trappa i edru tilstand fordi det er sunt, osv, men jeg har prøvd uten hell å forestille meg det mennesket som dritings tar seg inn i en heis, gir seg til å lese regelverket for så å ta trappa i stedet. Så dette siste får stå som eksempel på dumme forbud og med dette slutter vår undersøkelse av forbudsskilt.