Jeg husker ikke mitt første forbudsskilt. Kanskje fordi man blir mer oppmerksom på skilt jo lenger man kommer hjemmefra, og jeg var mye hjemme den første tiden. Men sommeren 2005 var jeg langt av lei, jeg var i India. På vei til Taj Mahal stoppet vi for å besøke et tempel som var noe mindre overveldende i skjønnhet og størrelse enn Taj Mahal, og mitt blikk kom snart til å falle på de tospråklige skiltene. Et av dem lød Thank you for not scratching on the monument, et annet Prohibition/No person shall within protected monument carry, cook or consume food.
O ve, det er en vederstyggelse å reise rundt i verden, spise fremmed mat og bli presentert for andre kulturer - og ikke kunne avholde seg fra å fnise av stavefeil i menyer på engelsk o.l. Når man ikke engang snakker det lokale språket selv! I det lengste ønsker vi å holde oss for gode for slik fnising, men av og til må det være lov å le. Som i en katedral i Kiev der det hang en lapp med påskriften Laughing is not allowed in cathedral. Det ble litt av en prøvelse.
Noen foreløpige konklusjoner: Forbudsskilt forekommer i ulike forkledninger. Latterforbudet er et eksempel på det enkle forbudet, som kjennetegnes av tilstedeværelsen av ord og uttrykk som "ikke tillatt" og "strengt forbudt". Mer intrikat er takk-for-at-du-ikke-varianten, som på subtilt vis anklager, men kan hevde at det ikke anklager deg, skiltleseren, for å kunne tenkes å bryte forbudet. Eks. Takk for at du ikke røyker.
Forbudsskilt har også ulik underholdningsverdi. Generelt kan man si at jo mer spesifikt et forbud er, jo morsommere blir det. Av de ovennevnte India-skiltene er spiseforbudet marginalt morsommere enn kløforbudet. Spiseforbudet er jo - som jeg ynder å si demonstrativt lettsindig - en hel liten roman. Kløforbudet er i sin tur morsommere enn et tenkt generelt forbud mot for eksempel å berøre monumentet. Følgelig er Please don't touch ikke morsomt. På Tate Modern i London falt jeg dog i staver over et skilt som sa nettopp det, men med det ladede tillegget Even clean hands cause damage. I Stockholm for mange år siden mistet jeg et øyeblikk besinnelsen og bare måtte klappe en geit av Picasso. Straks kom en museumsvakt bort til meg og sa: Man får inte röra konsten. Da jeg som barn gikk amok i lekebutikken og forklarte for butikkdamen at jeg bare så, svarte hun at man ser ikke med fingrene. De to siste er eksempler på muntlig overleverte forbud. Disse har det sympatiske trekket at de ikke rammer uskyldige, men kan rettes mot dem som allerede bryter loven. En ulempe er den enorme forlegenheten som ofte rammer den tilsnakkede.
Forbudsskilt forteller noe om hva folk pleier å tillate seg. På en del offentlige dametoaletter i St. Petersburg har jeg sett oppklistrede A4-ark med påskriften: IKKE STÅ PÅ TOALETTSETET!!! Noen ganger illustrert av et par pensko med stiletthæler. I mitt stille sinn lurer jeg på hvordan det er fysisk mulig å sitte på huk på et toalettsete med stiletthæler. Men skiltet står der, så noen klarer det åpenbart.
I en heis jeg kjørte ofte i samme by for noen år siden, var det to omfattende lister med påbud og forbud. Det beste var: Det er forbudt å benytte heisen i ruspåvirket tilstand. Selv tar jeg ofte trappa i edru tilstand fordi det er sunt, osv, men jeg har prøvd uten hell å forestille meg det mennesket som dritings tar seg inn i en heis, gir seg til å lese regelverket for så å ta trappa i stedet. Så dette siste får stå som eksempel på dumme forbud og med dette slutter vår undersøkelse av forbudsskilt.
O ve, det er en vederstyggelse å reise rundt i verden, spise fremmed mat og bli presentert for andre kulturer - og ikke kunne avholde seg fra å fnise av stavefeil i menyer på engelsk o.l. Når man ikke engang snakker det lokale språket selv! I det lengste ønsker vi å holde oss for gode for slik fnising, men av og til må det være lov å le. Som i en katedral i Kiev der det hang en lapp med påskriften Laughing is not allowed in cathedral. Det ble litt av en prøvelse.
Noen foreløpige konklusjoner: Forbudsskilt forekommer i ulike forkledninger. Latterforbudet er et eksempel på det enkle forbudet, som kjennetegnes av tilstedeværelsen av ord og uttrykk som "ikke tillatt" og "strengt forbudt". Mer intrikat er takk-for-at-du-ikke-varianten, som på subtilt vis anklager, men kan hevde at det ikke anklager deg, skiltleseren, for å kunne tenkes å bryte forbudet. Eks. Takk for at du ikke røyker.
Forbudsskilt har også ulik underholdningsverdi. Generelt kan man si at jo mer spesifikt et forbud er, jo morsommere blir det. Av de ovennevnte India-skiltene er spiseforbudet marginalt morsommere enn kløforbudet. Spiseforbudet er jo - som jeg ynder å si demonstrativt lettsindig - en hel liten roman. Kløforbudet er i sin tur morsommere enn et tenkt generelt forbud mot for eksempel å berøre monumentet. Følgelig er Please don't touch ikke morsomt. På Tate Modern i London falt jeg dog i staver over et skilt som sa nettopp det, men med det ladede tillegget Even clean hands cause damage. I Stockholm for mange år siden mistet jeg et øyeblikk besinnelsen og bare måtte klappe en geit av Picasso. Straks kom en museumsvakt bort til meg og sa: Man får inte röra konsten. Da jeg som barn gikk amok i lekebutikken og forklarte for butikkdamen at jeg bare så, svarte hun at man ser ikke med fingrene. De to siste er eksempler på muntlig overleverte forbud. Disse har det sympatiske trekket at de ikke rammer uskyldige, men kan rettes mot dem som allerede bryter loven. En ulempe er den enorme forlegenheten som ofte rammer den tilsnakkede.
Forbudsskilt forteller noe om hva folk pleier å tillate seg. På en del offentlige dametoaletter i St. Petersburg har jeg sett oppklistrede A4-ark med påskriften: IKKE STÅ PÅ TOALETTSETET!!! Noen ganger illustrert av et par pensko med stiletthæler. I mitt stille sinn lurer jeg på hvordan det er fysisk mulig å sitte på huk på et toalettsete med stiletthæler. Men skiltet står der, så noen klarer det åpenbart.
I en heis jeg kjørte ofte i samme by for noen år siden, var det to omfattende lister med påbud og forbud. Det beste var: Det er forbudt å benytte heisen i ruspåvirket tilstand. Selv tar jeg ofte trappa i edru tilstand fordi det er sunt, osv, men jeg har prøvd uten hell å forestille meg det mennesket som dritings tar seg inn i en heis, gir seg til å lese regelverket for så å ta trappa i stedet. Så dette siste får stå som eksempel på dumme forbud og med dette slutter vår undersøkelse av forbudsskilt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar