Sorokin på norsk

Tidligere i år hadde jeg gleden av å oversette Vladimir Sorokins (f. 1955) debutroman Køen, som nettopp har kommet ut på Flamme forlag. Den var vanskelig å oversette, men er morsom å lese. Over drøye 200 sider beveger man seg som et frittflyvende, lyttende øre fram og tilbake i en enorm kø i Moskva på slutten av 1970-tallet. Man får ingen annen informasjon enn den som framgår av de replikkene man får med seg. Man lytter litt til én samtale, flyr raskt forbi en annen. Bare unntaksvis forstår man hvem som snakker.

– Hvem er sist, kamerat?
– Jeg. Men det står ei dame i blå kåpe bak meg igjen.
– Så jeg er bak henne?
– Ja. Hun kommer straks. Du kan stå bak meg imens.
– Blir du stående en stund, eller?
– Ja da.
– Jeg må ut en tur nemlig. Men jeg blir ikke lenge …
– Kan du ikke vente til hun kommer tilbake? Hvis ikke blir det jeg som må jeg begynne å forklare hvis det kommer noen … Hun skulle ikke bli lenge …
– Greit, da venter jeg. Har du stått lenge?
– Nei da, ikke så veldig.
– Veit du hva kvota er på?
– Veit da faen … Jeg har ikke spurt engang. Du veit ikke hva kvota er på?
– Jeg veit ikke i dag, men i går var det to.
– To, bare?
– Mm. Først var det fire, og så ble det to.
– Ikke mer? Da er det jo meningsløst å stå i kø …

Det skorter ikke på samtaletemaer. Den forferdelige varmen. Hvor man fikk kjøpt smør i går. Hva man egentlig står i kø for å kjøpe i dag. Hvilket nummer man har i køen. Hvor mange timer man har stått. Hvor lenge man tror det er igjen. Hvor gal man blir av å vente.

Man blir litt gal av å lese også. Man prøver å skille ut enkeltstemmer i den anonyme surringen. Man står ved siden av når unge Vadim sjekker opp Lena. Man står sammen med dem i kantinekø. (Et langt stykke Kø går i kantina på rekke og rad for ikke å gå surr i rekkefølgen.) Man er med når de sover på en benk i parken. (Køen avvikles ikke om natta, den tar bare en pause.) Så blir Lena forført av en annen mann og befinner seg plutselig utenfor hørevidde. Mens vi får være med Vadim på fylla. Han våkner møkkete og forvirret på bakken i solsteika noen timer senere, men hans første klare tanke går til køen: Hvor sto han egentlig? Har det vært hans tur allerede? Har han stått forgjeves?

Vadim tilfører kjærkommen romantikk og spenning i en stort sett gudsjammerlig kjedelig kø. Likevel er det kanskje de aller mest monotone partiene som gjør størst inntrykk i denne boka, nemlig oppropene. De flere tusen køende blir med jevne mellomrom ropt opp for å holde orden i rekkene:

– Kotsjetova!
– Ja!
– Laskarzjevskij!
– Ja!
– Burmistrova!
– Ja!
– Fjodorova!
– Ja!
– Stolbova!
– Ja!
– Smekalina!
– Ja!

Vi får ikke være med på oppropene i sin helhet, men hører nok til at vi priser oss lykkelige over akkurat det. Den strømmen av etternavn som har fått plass i romanen varer lenge nok til å framkalle både overgiven latter og stille desperasjon hos leseren. Til slutt tenker jeg på en linje fra Anna Akhmatovas berømte poem Requiem: "Jeg skulle så gjerne ha nevnt dere alle ved navn." I Køen blir ganske mange nevnt.