Gi meg! Mer!

Дай мне!, originally uploaded by suzanotsjka.

Da 20 år gamle Irina Denezjkina debuterte med novellesamlingen Gi meg! (Дай мне!) i 2002 begynte det straks å hagle med karakteristikker som den russiske litteraturens nye stjerne, kultfigur og enfant terrible. Boka ble snart oversatt til en rekke språk (nesten 20, har jeg hørt), blant annet engelsk og svensk, og Denezjkina ble nominert til priser, invitert til tv-programmer og intervjuet og fotografert i mange land.

Den unge forfatteren hadde ikke akkurat fallbudt sine varer. Året før hadde hun lagt ut noen historier på det dikt.no-tilsvarende nettstedet proza.ru for å få tilbakemelding fra litt flere enn sine nærmeste venner. Men en kunstkritiker leste historiene, falt pladask, kontaktet forlag, og snøballen begynte å rulle. Selv har Denezjkina uttalt at hun selv antok at hun nok "kom til å gi ut en bok en dag", men trodde at det "ikke var noe man gjorde før man ble 40".

I dag var jeg tvunget til å ta bussen grytidlig, og det var iskaldt og mørkt, som det fremdeles ofte er i Norge i desember, all global oppvarming til tross. På bussholdeplassen var jeg med mine 28 år desidert eldst, de andre var kids, 14-15-16-åringer i tynne grå joggebukser, klumpete boblejakker og uten unntak barhodete.

Umulig å se på sånt uten at minnene og medfølelsen veller opp i en, man får lyst til å fortelle dem at det blir bedre siden, forelesningene på universitetet begynner sjelden før ti, og ingen ringer hjem til foreldrene dine hvis du uteblir. Det blir legitimt å gå med lue.

Men kidsa har en egen måte å virke selvtilstrekkelige på, så det ble ikke til at jeg snakket med dem.

Men Irina Denezjkina rapporterer med knatrende tastatur rett fra hjertet på denne frosne flokken.

Gi meg! består av 11 noveller som alle befolkes av tenåringer, og enkelte av historiene er nærmest stappfulle av dem: drikkende, gråtende, skulkende, pillespisende, suicidale, dansende, elskende og syngende tenåringer. Vi møter dødsdeilige Volkova som ligger med rike menn og med barnlig kynisme evaluerer deres biler og kjønnsorganer i samtale med sin bestevenninne, den halvt frastøtte jeg-fortelleren, som på sin side er smertefullt forelsket i en yngre og lavere, men usedvanlig vakker gutt som har tilbedt henne på nettet og giftet seg med henne virtuelt, men som IRL ikke er i stand til å legge an på sin modellvakre chatvenninne. Majoriteten av guttene spiller i punkband eller er rappere, jentene flokker seg rundt dem, fylleorgier ender med samsoving i sofaer og på bord og på gulvet der enkelte forelska par hvisker sangtekster i ørene på hverandre som dikt i halvsøvne. Det flommer over av sitater fra og referanser til vestlig og russisk populærmusikk, samt guttenes "egenskrevne" sangtekster, som ofte er de beste - og verste.

Det handler aldri om Sovjet, det refereres aldri til den rike russiske litteraturarven, og det moraliseres aldri. Til gjengjeld bannes det grovt og over en utrolig lav sko (og dette har Denezjkina blitt intervjuet mye om), synsvinklene skifter skitsnabbt, og den fysiske volden er også nesten allestedsnærværende. "Post scriptum" er en eneste fantasi om seksualisert vold av den dødbringende typen (les: American Psycho, Bret Easton Ellis), mens "Vasia" er en absurd fortelling om en liten gutt som blir banket av foreldrene når han kommer hjem med utslåtte tenner og blødende etter å ha blitt slått i hodet med murstein av naboungene og siden forsøkt voldtatt av guttene på skolen. Men det absurde består i at han en dag oppdager noen små grønne menn som om nettene voldtar, torturerer og spiser uteliggere av begge kjønn utenfor blokka der Vasia bor. Gutten benytter anledningen når bestefaren dør, han smører liket inn med revegift og dumper det utenfor blokka før foreldrene har oppdaget dødsfallet. De grønne mennene spiser bestefaren, blir forgiftet og dør - og uteliggerbestanden skyter fart igjen. (Denne novellen er forresten oversatt av Dina Roll-Hansen og sto på trykk i Nordahl & Eftf.s russlandsnummer i 2006 - hvis noen føler seg fristet.)

La det være sagt at "Vasia" er den mest ekstreme voldsskildringen i boka, og at Gi meg! forøvrig er full av fine skildringer av såkalt gryende seksualitet: ensidige forelskelser, ufrivillige førstesamleier og nerveslitende, uforståelige blandinger av vennskap og kjærlighet. Det er komisk og tragikomisk - og noen ganger kanskje til og med komitragisk. I min utgave av boka, fra 2005. er det lagt til en ekstra fortelling der Denezjkina skildrer sin egen reise fra hjembyen Jekaterinburg til St. Petersburg der hun skal ta imot en litteraturpris. Med på slep har hun to av guttene som figurerer i boka (Denezjkina har aldri lagt skjul på at nesten alle karakterene er hentet fra hennes egen omgangskrets og at hun sjelden tar seg bryet med å forandre navnene), hooker opp med noen flere beundrere i Piter, har en heidundrende fest med dem på hotellrommet sitt før hun om morgenen klager på hodepine og kaster dem ut. Tenårene er over, hun er en 20 år gammel stjerne nå. Eller et stjerneskudd.

Nå er hun 28. Jeg håper det kommer mer.

Livet er et teater

Hvorfor er det morsomt med menn som ligner kvinner, men ikke omvendt? Omtrent sånn introduseres Nadja, som kanskje mest av alt ligner et dyr, i Petrusjevskajas novelle "Nadka"

Nadja er en alkoholiker på nesten førti, som tjener til sprit ved å løpe ærend for de ansatte i en frisørsalong mot at hun får beholde vekslepengene. Men alkoholikere lever ikke lenge, som fortelleren tørt konstaterer, og en dag dukker ikke Nadja opp ved lunsjtider som hun pleier, og frisørene må gå i butikken selv. Det går dager, uker, og til slutt er ukvinnelige Nadjas fravær så påtrengende at frisørene bestemmer seg for å gå hjem til kvinnen som pleide å sitte på huk i et hjørne av salongen deres og banne lavt. Og de rekker fram i tide, Nadja dør foran øynene på dem. Siden sier kvinnene til hverandre: "Nadja venta på oss, hun døde ikke før vi kom, hun visste vi ville komme".

Underveis har vi fått vite litt om Nadja, for eksempel hvilke matvarer hun hadde råd til. Fortelleren lurer litt på legningen hennes, "i et fengsel ville man vel kalt henne traktorlesbe", men hun "trenger ikke å barbere seg, hun gjør ikke det, så langt har det ikke gått". Og hun har neppe elskerinner, konkluderes det, til det er hun for ulekker. Vi får også høre at hun "ikke anerkjenner (...) den flyktige skjønnheten" som skapes i frisørsalonger, og dessuten "misliker (...) fattige, pensjonerte gamle damer, syke, oppsvulma eller tørre som tørrfisk (...), og de syter bestandig, og spinker og sparer. Også disse kjerringene må gudinnene [frisørene] nappe og farge brynene på (...). Av en eller annen grunn tåler ikke Nadja disse kjerringene, hun kan ikke akseptere dem, har ingen forståelse for det kvinnelige instinktet som vil jage fattigdommen ved å få klippet tuppene og nappet brynene for i det minste å ha et skinn av likhet med resten av menneskeheten".

Men Nadja liker seg av en eller annen grunn sammen med Sveta og Natasja i frisørsalongen. Frisørene "tåler henne", selv om det av og til oppstår ubehageligheter. Sveta og Natasja har sine egne problemer - ekteskapelige og finansielle - og trøstedrikker på bakrommet etter jobb, mens Nadja sitter på huk og venter på å få slantene. Stemningen er avslappet og fin, helt til Nadja smyger seg fram og klapper Sveta på skulderen. Sveta skriker opp i vemmelse, Nadja blir fornærmet, og selskapet avvikles. Sveta og Natasja går hjem til sine slitsomme familieliv, Nadja går, ja hvor går hun?

"Men hvor lenge kan en sånn historie vare, jeg mener den med Nadja og frisørene, hvor lenge kan en sånn idyll vare, et år eller tre? Alkoholikere lever ikke lenge, og Nadja har begynt å hoste, hun er snart førti år (...)"

Og vi vet allerede hvordan det ender, Nadja slutter å dukke opp, frisørene begynner smått om senn å savne henne, går på besøk og rekker akkurat å overvære den alkoholiserte kvinnens død. De kjente henne ikke, men vet at de trolig har forlenget livet hennes med et par år ved å tolerere nærværet hennes i frisørsalongen. Slikt blir man rørt av, og Sveta og Natasja snakker siden beveget om hvordan Nadja ventet med å dø til de kom.

"Og siden har jeg skrevet så enkelt som mulig, ikke prøvd å gjøre det interessant, livaktig eller spesielt," skriver Ljudmila Petrusjevskaja i en epistel om hvordan hun fant sitt litterære uttrykk. Og det behøver man kanskje ikke heller når man forteller historier som dette. Når man har lest ferdig vet man ikke helt hva man skal tenke eller si. Noe om fortellerens smule forakt for frisørene, Nadjas forakt for de gamle damene, folks vemmelse ved sånne som Nadja, frisørenes relative godhet, Nadjas relative humørfylthet, fortellerens tåreløse fortvilelse? Men alt dette står jo der allerede, bare fortellerens fortvilelse kommer kanskje mer indirekte til uttrykk gjennom de konsekvent usentimentale ordvalgene ("idyll", "alkoholikere") og den svarte humoren ("hvorfor er det morsomt med menn som ligner kvinner, men ikke omvendt?") . Så man blir sittende litt skutt tilbake og tenke at det ihvertfall er ganske livaktig, de flakongene med hårfarge og de lyseblå nylonsfrakkene i frisørsalongen, jo, man så dem tydelig for seg. Og Nadja også, og frisørene.

Petrusjevskajas prosa har blitt kalt for "grusom prosa", underforstått unødvendig grusom. Her er mødre som legger sine nyfødte i trekken for å dø, mens de selv vasker gulvet i rommet ved siden av, som et slags alternativ til abort. Her er trangboddhetens redsler - og husløshetens gru. Her er de stille og rolige selvmordene. Tidsangivelsene er få, likevel antar man at det handler om postsovjet-Russland, de harde 90-åra. Veldig ofte handler det om fattigdom, og hva den gjør med mennesker. Sjelden om ytringsfrihet, ofte om overlevelse. I romanen Det er nat/Tiden är natt (ryktene går om at den snart kommer på norsk, det blir spennende å se hva den heter da) er jegfortelleren en lyriker på rundt femti. Men lyrikken virker rimelig fjern, med unntak av stadige referanser til nestennavnesøsteren "den geniale forfatter" Anna Akhmatova. Anna Andrianovna har mer enn nok med å forsøke å passe på sin datter som har det med å få barn med upassende menn, og sønnen som nylig er sluppet ut av fengsel. Og barnebarnet som hun elsker "kjødelig, lidenskapelig. Nytelsen ved å holde den tynne, nærmest vektløse hånden hans i min, se de mørkeblå, runde, små øynene med øyenvipper så lange at de kaster skygge på kinnene, som min yndlingsforfatterinne skrev – og andre steder også, vil jeg legge til. Til og med på veggen, når han sitter i senga under lampa. Grove, krumme, tykke øyenvipper. En vifte! Foreldre generelt, og besteforeldre spesielt, elsker småbarn med en fysisk kjærlighet som erstatter alt annet. Det er en syndig kjærlighet, forteller jeg dere, som gjør barnet egenrådig og tøylesløst, som om det forstår at det dreier seg om noe urent."

Heller ikke leseren får bare sympati med Anna. Det er mye å si om Det er natt  og Petrusjevskaja, men dette er allerede for langt, så med dette raset av et skjødesløst oversatt sitat lar vi innlegget tone ut.

Det er natt

Denne bloggen kommer til verden takket være en liten gul bok jeg fikk av en jente i St. Petersburg for noen uker siden. Den heter Livet er et teater, kom ut i 2006 og inneholder et slags best-of-utvalg av den russiske forfatteren Ljudmila Petrusjevskajas (f. 1938) noveller, samt romanen Det er natt. Jeg fikk boka med en advarsel: "Ikke les for mye."

Den første historien begynner slik: "De ble kjent - sånt skjer - i en barkø." En mann og en kvinne nærmer seg hverandre. Selve barbesøket beskrives for ham som "en oppstigning mot de andre, mot vanlige og skikkelige folk som [henne]. Mens for henne var det muligens et fall, mistenkte han, for hva gjør en anstendig kvinne på pub blant menn som banner og sverter (...)".

De snakker sammen. Han blir imponert over hennes oversikt over byens vannhull, hun aner at han ikke er vant til å få oppmerksomhet fra kvinner. Hun leser dikt for ham, som hun skrev til sin forrige mann, som var alkoholiker og som hun gjemte flaskene fra. "Lite ante han at hun helte innholdet i seg selv (...)". Vi får høre om hvordan eksmannen til slutt, i raseri over de forsvunne flaskene, forsøker å kaste kona fra balkongen, men i sin fordrukne tilstand ikke legger merke til at hun klarer å klamre seg fast til gelenderet. Hun blir hengende og dingle på utsiden av blokka, mens han sitter på kjøkkenet og funderer på hva han skal si til politiet. Forbipasserende på gata bryter seg inn i leiligheten, og den krokfingrede overlevende reddes inn i varmen. Bare for å bli kastet ut for godt noen timer senere, skjønt denne gangen den vanlige veien, via trappa.

Denne tragikomiske historien er det bare vi som får høre. Siden har kvinnen bodd hos moren sin, "med krokede fingre, og ute av stand til å begynne å lete etter jobb. Barbesøket var begynnelsen på en ny æra for henne."

Han spanderer øl til pengene tar slutt, da går de hjem. Hun er glad for at han har egen leilighet, han er glad for at han har rent sengetøy i skapet.

De elsker, sovner. Hun våkner kort etter av at han har tisset på seg. Hun kler på seg, setter seg ved bordet og "tenker over sin skjebne til lyden av snorking og stanken av piss" før hun tar en overdose beroligende piller, "som hun hadde gjort klar for lenge siden".

Den lykkelige slutten kommer her i form av en "ren seng (...), varm frokost og samtale med lege" på psykiatrisk avdeling der den ulykkelige kvinnen våkner etter nok en gang å ha blitt reddet.

Dette er den første av 27 noveller, og den er typisk. Petrusjevskajas grunntone er nattsvart. Hun skildrer en virkelighet så elendig at man flere ganger må avbryte lesingen for å hvile blikket på noe annet. Hun går rett på sak og forteller usentimentalt og ofte halsbrekkende raskt om tragiske enkeltskjebner i et brutalt samfunn. Hvorfor jeg som leser ikke bare blir knust under det massive mørket som skrives fram, men også blir rusket tak i, drevet til å starte en blogg, skal jeg fortelle mer om siden.