Nadja er en alkoholiker på nesten førti, som tjener til sprit ved å løpe ærend for de ansatte i en frisørsalong mot at hun får beholde vekslepengene. Men alkoholikere lever ikke lenge, som fortelleren tørt konstaterer, og en dag dukker ikke Nadja opp ved lunsjtider som hun pleier, og frisørene må gå i butikken selv. Det går dager, uker, og til slutt er ukvinnelige Nadjas fravær så påtrengende at frisørene bestemmer seg for å gå hjem til kvinnen som pleide å sitte på huk i et hjørne av salongen deres og banne lavt. Og de rekker fram i tide, Nadja dør foran øynene på dem. Siden sier kvinnene til hverandre: "Nadja venta på oss, hun døde ikke før vi kom, hun visste vi ville komme".
Underveis har vi fått vite litt om Nadja, for eksempel hvilke matvarer hun hadde råd til. Fortelleren lurer litt på legningen hennes, "i et fengsel ville man vel kalt henne traktorlesbe", men hun "trenger ikke å barbere seg, hun gjør ikke det, så langt har det ikke gått". Og hun har neppe elskerinner, konkluderes det, til det er hun for ulekker. Vi får også høre at hun "ikke anerkjenner (...) den flyktige skjønnheten" som skapes i frisørsalonger, og dessuten "misliker (...) fattige, pensjonerte gamle damer, syke, oppsvulma eller tørre som tørrfisk (...), og de syter bestandig, og spinker og sparer. Også disse kjerringene må gudinnene [frisørene] nappe og farge brynene på (...). Av en eller annen grunn tåler ikke Nadja disse kjerringene, hun kan ikke akseptere dem, har ingen forståelse for det kvinnelige instinktet som vil jage fattigdommen ved å få klippet tuppene og nappet brynene for i det minste å ha et skinn av likhet med resten av menneskeheten".
Men Nadja liker seg av en eller annen grunn sammen med Sveta og Natasja i frisørsalongen. Frisørene "tåler henne", selv om det av og til oppstår ubehageligheter. Sveta og Natasja har sine egne problemer - ekteskapelige og finansielle - og trøstedrikker på bakrommet etter jobb, mens Nadja sitter på huk og venter på å få slantene. Stemningen er avslappet og fin, helt til Nadja smyger seg fram og klapper Sveta på skulderen. Sveta skriker opp i vemmelse, Nadja blir fornærmet, og selskapet avvikles. Sveta og Natasja går hjem til sine slitsomme familieliv, Nadja går, ja hvor går hun?
"Men hvor lenge kan en sånn historie vare, jeg mener den med Nadja og frisørene, hvor lenge kan en sånn idyll vare, et år eller tre? Alkoholikere lever ikke lenge, og Nadja har begynt å hoste, hun er snart førti år (...)"
Og vi vet allerede hvordan det ender, Nadja slutter å dukke opp, frisørene begynner smått om senn å savne henne, går på besøk og rekker akkurat å overvære den alkoholiserte kvinnens død. De kjente henne ikke, men vet at de trolig har forlenget livet hennes med et par år ved å tolerere nærværet hennes i frisørsalongen. Slikt blir man rørt av, og Sveta og Natasja snakker siden beveget om hvordan Nadja ventet med å dø til de kom.
"Og siden har jeg skrevet så enkelt som mulig, ikke prøvd å gjøre det interessant, livaktig eller spesielt," skriver Ljudmila Petrusjevskaja i en epistel om hvordan hun fant sitt litterære uttrykk. Og det behøver man kanskje ikke heller når man forteller historier som dette. Når man har lest ferdig vet man ikke helt hva man skal tenke eller si. Noe om fortellerens smule forakt for frisørene, Nadjas forakt for de gamle damene, folks vemmelse ved sånne som Nadja, frisørenes relative godhet, Nadjas relative humørfylthet, fortellerens tåreløse fortvilelse? Men alt dette står jo der allerede, bare fortellerens fortvilelse kommer kanskje mer indirekte til uttrykk gjennom de konsekvent usentimentale ordvalgene ("idyll", "alkoholikere") og den svarte humoren ("hvorfor er det morsomt med menn som ligner kvinner, men ikke omvendt?") . Så man blir sittende litt skutt tilbake og tenke at det ihvertfall er ganske livaktig, de flakongene med hårfarge og de lyseblå nylonsfrakkene i frisørsalongen, jo, man så dem tydelig for seg. Og Nadja også, og frisørene.
Petrusjevskajas prosa har blitt kalt for "grusom prosa", underforstått unødvendig grusom. Her er mødre som legger sine nyfødte i trekken for å dø, mens de selv vasker gulvet i rommet ved siden av, som et slags alternativ til abort. Her er trangboddhetens redsler - og husløshetens gru. Her er de stille og rolige selvmordene. Tidsangivelsene er få, likevel antar man at det handler om postsovjet-Russland, de harde 90-åra. Veldig ofte handler det om fattigdom, og hva den gjør med mennesker. Sjelden om ytringsfrihet, ofte om overlevelse. I romanen Det er nat/Tiden är natt (ryktene går om at den snart kommer på norsk, det blir spennende å se hva den heter da) er jegfortelleren en lyriker på rundt femti. Men lyrikken virker rimelig fjern, med unntak av stadige referanser til nestennavnesøsteren "den geniale forfatter" Anna Akhmatova. Anna Andrianovna har mer enn nok med å forsøke å passe på sin datter som har det med å få barn med upassende menn, og sønnen som nylig er sluppet ut av fengsel. Og barnebarnet som hun elsker "kjødelig, lidenskapelig. Nytelsen ved å holde den tynne, nærmest vektløse hånden hans i min, se de mørkeblå, runde, små øynene med øyenvipper så lange at de kaster skygge på kinnene, som min yndlingsforfatterinne skrev – og andre steder også, vil jeg legge til. Til og med på veggen, når han sitter i senga under lampa. Grove, krumme, tykke øyenvipper. En vifte! Foreldre generelt, og besteforeldre spesielt, elsker småbarn med en fysisk kjærlighet som erstatter alt annet. Det er en syndig kjærlighet, forteller jeg dere, som gjør barnet egenrådig og tøylesløst, som om det forstår at det dreier seg om noe urent."
Heller ikke leseren får bare sympati med Anna. Det er mye å si om Det er natt og Petrusjevskaja, men dette er allerede for langt, så med dette raset av et skjødesløst oversatt sitat lar vi innlegget tone ut.
