Прислоняться

Прислоняться, originally uploaded by suzanotsjka.

Jeg har prøvd hardt å komme på en enkel og hardtslående åpningslinje som skulle overbevise alle som leser dette om at The Woman with the Five Elephants ikke bare er en dokumentarfilm man må få med seg, men at den med stor sannsynlighet vil ryste deg i din sjel, kile deg i din estetiske sans og generere en nesten uutholdelig prikking i alle organer som er om så bare vagt forbundet med kjærligheten til russisk, tysk, litteratur, ordbøker eller folk, slik at du gisper høyt i kinosalen som du vil forlate med tårevåte kinn, fullkomment lykkelig over å være menneske og forhåpentlig ha mulighet til å jobbe hardt med et eller annet, selv om dette et eller annet formodentlig ikke er oversettelse av russisk litteratur.

Min sterkeste kandidat til en slik setning begynte: "Ikke mange filmer lages om oversettere, så når det nå foreligger én i form av TWWTFE er det er all mulig grunn til å...", osv. Men til slutt bestemte jeg meg for bare å finne på en morsom overskrift med mange lag og etter litt innledende tomprat for å omgå problemet med den manglende setningen bare gyve løs på handlingsreferatet.

Die Frau mit den 5 Elephanten, som den heter når den ikke vises på Göteborg International Film Festival, handler om Svetlana Geier (f.1923), en ukrainskfødt kvinne som takket være sine glitrende tyskkunnskaper havnet i Tyskland under andre verdenskrig og etter sigende regnes som den fremste oversetteren av russisk litteratur til tysk i dag.

Når filmen tas opp er Svetlana kanskje mellom 84 og 86 år, hun har bustete hvitt hår, kjempepukkelrygg og et ansikt med myke folder og - det er en klisje ja, men - et sylskarpt blikk. Hun beveger seg langsomt rundt i et stort tysk hus, tar ting ut og inn av kjøleskapet, forsikrer noen i en mobiltelefon om at hun klarer seg helt fint alene, og føler seg trygg, og ikke engang har fått besøk av noen kjekke ranere. Hun setter seg med mye møye ned ved et bord. Plutselig ser hun rett inn i kamera med et lite smil, og vi skjønner at hun ikke er helt uberørt av kameraets nærvær likevel.

Deretter får vi se Svetlana i ulike deler av oversettelsesarbeidet. Hun sitter - kanskje ikke så overraskende - ikke lent over en hvit Mac med Spotify, Facebook, Gmail, Flickr og Underskog i permanent åpne vinduer. Svetlana har sekretær, en kanskje 20-30 år yngre dame som tar diktat og taster ned Svetlanas live oversettelse setning for setning på skrivemaskin. (Allerede her hadde filmen gitt meg så mye at jeg fint kunne gått hjem og bare fordøyd inntrykk resten av dagen, men noe fikk meg til å bli sittende.) Og de snakker - uten å romantisere - om semikolon og tankestrek og sitattegn, osv. "Unnskyld, jeg har ikke gehørt, hva De gesagt har, for Tastaturet har sånn geklapret."

Svetlana har også en musiker, en gammel mann som kommer og sitter på den andre siden av bordet og leser den foreløpige oversettelsen høyt for henne. Hans kvalifikasjon er etter sigende at han er musikalsk og kan lese teksten høyt på en god måte, men han får sjelden lest mer enn to-tre ord sammenhengende før han blir avbrutt enten av seg selv eller Svetlana med innvendinger og småkrangler om tegnsetting og ordvalg. Dette samspillet er også alene grunn god nok til å se filmen.

Hun lærer en enorm flokk barnebarn og oldebarn å lage mat. Hun beskriver stryking (av klær, ikke ord) som en prosess der desorienterte fibre hjelpes på rett kjøl etter forvirrende vasking. Hun hyller det ufattelige tankearbeidet bak en heklet duk. Andre ganger bare snakker hun til en intervjuer som gjør prisverdig lite ut av seg, men får fine svar ut av Geier. Hun snakker om å løfte nesa når man oversetter - det er det eneste hun har å lære bort: fang helheten. Og hun fingrer litt med en løk og forklarer hvordan den ligner en roman av Dostojevskij og i siste instans også er et bilde på hvordan vi må leve: ikke bare være løk, men sørge for at det blir løk igjen etter oss.

I løpet av tiden dokumentarfilmen lages over, blir sønnen hennes lam og stum i en tragisk ulykke. Svetlana slutter å undervise på universitetet og oversette, og vier seg isteden til å lage tre retters middager i plastbokser som hun frakter til ham på sykehuset hver dag. Og hun legger ut på en togreise til Kiev, sin barndoms by, der hun ikke har vært siden hun reiste derfra som 18-åring.

Det blir en reise i opprivende minner og en vond og vanskelig historie. Som jeg skal la være å gjenfortelle her.

Vadim Jendreyko har regissert.

Morsom metro

Morsom metro, originally uploaded by suzanotsjka.

I Barcelona har selv metroen glimt i vindøyet.

Tog i Russland - til orientering og inspirasjon

Russisk sovevogn, originally uploaded by suzanotsjka.

Det siste året før jeg opprettet blogg opplevde jeg ved et par anledninger ting som gjorde at jeg fikk lyst til å blogge. Dette hendte særlig på og rundt den transsibirske jernbanen, som jeg reiste med i sommerferien.

Litt var det nok den alminnelige trangen til å skrive reisebrev, som alltid oppstår når man kommer seg litt hjemmefra og tidvis ikke har dekning på mobilen. Men mest var det de trange sovevognene.

Russere er veldig gode på tog. Tvetydigheten er intendert: De er både tålmodige og stillfarende passasjerer som glatt sitter en uke på tog for å gå i et bryllup - og de har supre tog.

Hvis man ikke har intimitetsangst, kan man reise nesten ufattelig langt for utrolig lite penger. Eller man kan betale litt mer og ha både privatliv og flatskjerm. (Vel, den virket ikke akkurat i vår kupé, men satte likevel unektelig en glamorøs spiss på vår delreise.)

Men i det store og hele var vi ikke ute etter komfort og privatliv, vi ville ha autentisitet. Derfor hoppet vi egentlig av den transsibirske jernbanen før vi hadde hoppet på, begynte i St. Petersburg istedenfor Moskva og tok tog 72 til Jekaterinburg.

Den første nøkkelen til å forstå hva som venter en på russiske tog er tognummeret. Jo flere sifre jo dårligere tog, jo nærmere 1 jo bedre. Tog nummer 1 heter Rossija og kjører fra Vladivostok til Moskva. Very popular with westerners. Tog med tre sifre kan være ganske shabby, de med to sifre ganske fine. Oddetall kjører mot øst, partall mot vest.

Når man kjøper billetter er det også viktig å huske på at Russland fremdeles strekker seg gjennom nesten hver eneste tidssone på planeten. Kanskje for å øke bevisstheten om dette opererer togstasjonene og togtabellene etter Moskva-tid. Og det er faktisk en ganske fin følelse å komme inn på togstasjonen i Irkutsk og se at klokka viser fem timer for lite. Når sifrene så skifter til å vise 30 grader celsius lurer man et øyeblikk på om det er temperaturen i Moskva eller Irkutsk.

For å gjøre forvirringen komplett opererer spisevognene inne på toget etter lokaltid. Så hvis man reiser to sammen er det praktisk om den ene bestandig har klokka på Moskva-tid mens den andre følger med på tidssonene. Da slipper man å gå bomturer etter mat - og man har større sjanse for å komme seg tilbake på toget hvis man drister seg til en natt i en av byene som ligger strødd langs linja. Dessuten oppstår det raskt medrivende diskusjoner rundt hva klokka egentlig er etter din, min og ikke minst i følt tid. "I Krasnojarsk er det sikker på tide å spise middag nå, men hva med Moskva?" Og gode samtaler kan komme godt med, på en så lang reise.

Men det var sovevognene jeg skulle skrive om, de som nesten gjorde blogger av meg, allerede da. Ikke for det, jeg hadde kjørt tog i Russland før. Også på tredje klasse, kanskje særlig der. Men i løpet av denne turen ble jeg overbevist om at nattog i Russland burde stå på alle lister: UNESCO, legemidler, 100 ting å gjøre før du dør.

For alle som reiser med noe ønske om å "komme innpå lokalbefolkningen" er sovevogn helt uslåelig. På tredje klasse, såkalt platskartnye, ligger folk stablet på tvers og på langs og i høyden. Det er plasseffektivt inntil det geniale, sanselig som en Almodovar-film. Det er vanskelig å gjengi dette med ett foto, ihvertfall for meg. Men når man går gjennom de fjorten vognene for å komme fra sin egen kupé til spisevogna blir man gående og kaste hodet til høyre og venstre mot alle sengeplassene man går forbi. Det er ikke noe tverrsnitt av det russiske samfunn, alle russere reiser ikke sånn. Men et slags lengdesnitt av livsfasene er det i hvert fall: Skrikende babyer, klatrende barn, sovende kjærestepar, kortspillende voksne, inntørka gamle menn og damer. Og alle disse flimrer forbi med ca seks mennesker per meter, mens toget kjører i hva, 50 km i timen?

Og de trekker fram sin kylling, og sine hardkokte egg, og det svarte brødet, og det hvite brødet, og juicen. Og man stiller selv dårligere forberedt og må benytte første stopp til å stikke ut på plattformen og stocke opp på personlig mat kjøpt fra damer med ryggsekker og provisoriske salgsbord med fersk melk, tørka fisk, blekksprut, iskrem, gulost og øl.

Vel inne på toget forelsker man seg raskt i ritualet med å hente glovarmt vann i samovar om morgenen og tilberede havregrøt med banan i emaljert kopp. Man drikker medbrakt pulverkaffe til den tar slutt, prøver deretter å venne seg til den vannete varianten som provodniken selger for 10 rubler og serverer i overjordisk vakre krus.

Og man sover. Selv om man ikke gjør noe som helst annet enn å spise, lese, gå tur til spisevogna og innimellom prøve å vaske seg med differensierte våtservietter - sover man som et barn, i hvert fall gjorde vi. Hele natta og flere ganger om dagen. Varsomt vugget av toget og lyttende til tøff-tøff-lydene sovner man før man rekker å tenke noe i det hele tatt.

Og våkner i en annen tidssone.