Прислоняться

Прислоняться, originally uploaded by suzanotsjka.

Jeg har prøvd hardt å komme på en enkel og hardtslående åpningslinje som skulle overbevise alle som leser dette om at The Woman with the Five Elephants ikke bare er en dokumentarfilm man må få med seg, men at den med stor sannsynlighet vil ryste deg i din sjel, kile deg i din estetiske sans og generere en nesten uutholdelig prikking i alle organer som er om så bare vagt forbundet med kjærligheten til russisk, tysk, litteratur, ordbøker eller folk, slik at du gisper høyt i kinosalen som du vil forlate med tårevåte kinn, fullkomment lykkelig over å være menneske og forhåpentlig ha mulighet til å jobbe hardt med et eller annet, selv om dette et eller annet formodentlig ikke er oversettelse av russisk litteratur.

Min sterkeste kandidat til en slik setning begynte: "Ikke mange filmer lages om oversettere, så når det nå foreligger én i form av TWWTFE er det er all mulig grunn til å...", osv. Men til slutt bestemte jeg meg for bare å finne på en morsom overskrift med mange lag og etter litt innledende tomprat for å omgå problemet med den manglende setningen bare gyve løs på handlingsreferatet.

Die Frau mit den 5 Elephanten, som den heter når den ikke vises på Göteborg International Film Festival, handler om Svetlana Geier (f.1923), en ukrainskfødt kvinne som takket være sine glitrende tyskkunnskaper havnet i Tyskland under andre verdenskrig og etter sigende regnes som den fremste oversetteren av russisk litteratur til tysk i dag.

Når filmen tas opp er Svetlana kanskje mellom 84 og 86 år, hun har bustete hvitt hår, kjempepukkelrygg og et ansikt med myke folder og - det er en klisje ja, men - et sylskarpt blikk. Hun beveger seg langsomt rundt i et stort tysk hus, tar ting ut og inn av kjøleskapet, forsikrer noen i en mobiltelefon om at hun klarer seg helt fint alene, og føler seg trygg, og ikke engang har fått besøk av noen kjekke ranere. Hun setter seg med mye møye ned ved et bord. Plutselig ser hun rett inn i kamera med et lite smil, og vi skjønner at hun ikke er helt uberørt av kameraets nærvær likevel.

Deretter får vi se Svetlana i ulike deler av oversettelsesarbeidet. Hun sitter - kanskje ikke så overraskende - ikke lent over en hvit Mac med Spotify, Facebook, Gmail, Flickr og Underskog i permanent åpne vinduer. Svetlana har sekretær, en kanskje 20-30 år yngre dame som tar diktat og taster ned Svetlanas live oversettelse setning for setning på skrivemaskin. (Allerede her hadde filmen gitt meg så mye at jeg fint kunne gått hjem og bare fordøyd inntrykk resten av dagen, men noe fikk meg til å bli sittende.) Og de snakker - uten å romantisere - om semikolon og tankestrek og sitattegn, osv. "Unnskyld, jeg har ikke gehørt, hva De gesagt har, for Tastaturet har sånn geklapret."

Svetlana har også en musiker, en gammel mann som kommer og sitter på den andre siden av bordet og leser den foreløpige oversettelsen høyt for henne. Hans kvalifikasjon er etter sigende at han er musikalsk og kan lese teksten høyt på en god måte, men han får sjelden lest mer enn to-tre ord sammenhengende før han blir avbrutt enten av seg selv eller Svetlana med innvendinger og småkrangler om tegnsetting og ordvalg. Dette samspillet er også alene grunn god nok til å se filmen.

Hun lærer en enorm flokk barnebarn og oldebarn å lage mat. Hun beskriver stryking (av klær, ikke ord) som en prosess der desorienterte fibre hjelpes på rett kjøl etter forvirrende vasking. Hun hyller det ufattelige tankearbeidet bak en heklet duk. Andre ganger bare snakker hun til en intervjuer som gjør prisverdig lite ut av seg, men får fine svar ut av Geier. Hun snakker om å løfte nesa når man oversetter - det er det eneste hun har å lære bort: fang helheten. Og hun fingrer litt med en løk og forklarer hvordan den ligner en roman av Dostojevskij og i siste instans også er et bilde på hvordan vi må leve: ikke bare være løk, men sørge for at det blir løk igjen etter oss.

I løpet av tiden dokumentarfilmen lages over, blir sønnen hennes lam og stum i en tragisk ulykke. Svetlana slutter å undervise på universitetet og oversette, og vier seg isteden til å lage tre retters middager i plastbokser som hun frakter til ham på sykehuset hver dag. Og hun legger ut på en togreise til Kiev, sin barndoms by, der hun ikke har vært siden hun reiste derfra som 18-åring.

Det blir en reise i opprivende minner og en vond og vanskelig historie. Som jeg skal la være å gjenfortelle her.

Vadim Jendreyko har regissert.