Swebus express - en hyllest

Monotone reisemønstre gir god anledning til å evaluere transportmidler.

Siden i fjor høst har jeg reist mellom Oslo og Gøteborg uhorvelig mange ganger. Jeg har kjørt tog og til og med fly, men aller mest buss. Når det ideelle framkomstmiddelet skal kåres, faller selvsagt fly på sin egen urimelighet, man kan jo ikke kle av og på seg i sikkerhetskontrollen, fordele sin væske i små beholdere à 10 milliliter og legge beholderne i gjennomsiktige plastposer, styrte Farrisen foran vaktene, gi fra seg lommekniven, bli befølt og røntgenfotografert, kjøre flybuss og flytog, få dotter i ørene og bruke opp klimakvoten sin for å tilbakelegge en strekning som tar under fire timer med buss eller tog. Nå det er sagt skal det sies at jeg elsker å kjøre både tog og fly, så når buss her går av med seieren har det mest å gjøre med Swebus express' uslåelige kombinasjon av superlav pris, hyppige avganger og trådløst nett. Dertil kommer at bussen kjører like fort eller fortere enn toget, takket være sendrektigheten når det gjelder å innføre høyhastighetstog i Norge. At det ennå ikke er så vanlig med trådløst nett og mobildekning på fly får så være, men at NSB i sine komfortvogner tilbyr strømuttak, hello, det imponerer ikke meg.

Men dette skal ikke handle om NSBs tilkortkommenheter, men være en hyllest til Swebus express generelt og til enkelte bussjåfører spesielt. Yrkesstolthet er en fantastisk ting, og den siste tiden synes jeg jeg har sett den vokse hos bussjåførene. Det begynte en gang i august, på den siste ordinære bussen mellom Bussterminalen i Oslo og Lørenskog. Passasjerene sitter søvnige med hodet lutet mot den kalde ruta og venter på at bussen skal kjøre idet den unge mannen i førersetet griper mikrofonen og sier med dyp og sensuell stemme: "Hei og velkommen til buss 411 som kjører til Lillestrøm. Mitt navn er Ahmed, bussen er en Volvo, beregnet ankomsttid til Lillestrøm er 0120. Jeg håper dere alle vil få en trivelig reise." Effekten var påtakelig. Folk åpnet øynene og kikket rundt seg og på hverandre med oppglødde smil. Det var jo som på flytoget! Man kunne leke at man skulle på ferie.

I skrivende stund sitter jeg på Swebus, og det er ikke noe dårligere her. Bussjåføren er av den usedvanlig joviale typen, innledet med å ønske velkommen og presentere seg selv, gjorde rede for hvor lenge han har kjørt buss og hvor lenge han har jobbet i Swebus. "Beregnet ankomsttid er 1345, men jeg vil benytte anledningen til å sette spørsmålstegn ved det klokkeslettet, for det er mange potensielle hinder som kan komme i veien. Jeg tenker blant annet på trafikkulykker, som kan forekomme hvor som helst, når som helst og hvordan som helst. Men også på veiarbeid. Og ikke minst er det den norska tullen som sjekker oss ni av ti ganger, og der risikerer vi å bli stående lenge."

De av og til ganske lange tollstoppene kan nok være et minus. Men man kan også som hvithudet innehaver av norsk eller svensk pass ha godt av å se hvilke intervjurunder andre må gjennom for å slippe over interne grenser i Schengen. En gang dette ritualet tok usedvanlig lang tid og en av de ytterst få gangene da bussen faktisk ble forsinka, reddet bussjåføren situasjonen med en avvæpnende vits: "Jeg har bestemt meg for ikke å ta ekstra betalt for de ekstra timene dere fikk sitte på bussen." Muligens er jeg bare usedvanlig lettmort, men jeg levde godt på den vitsen hele resten av dagen og lever i grunn godt på den innimellom fremdeles.

Så konklusjonen må være at alle transportmidler har sine for- og baklemper, men at på strekningen Gøteborg-Oslo er Swebus best uten protest, og at de høflige og morsomme bussjåførene gjør verden til et bedre sted å være.