Døden og pingvinen

Døden og pingvinen, originally uploaded by suzanotsjka.

Andrej Kurkov (f. 1961) er både Ukrainas mestselgende forfatter og den som er mest kjent internasjonalt, med oversettelser til minst 21 språk. Han er utdannet japansktolk og snakker visst nok hele 11 språk. Kurkov begynte å skrive som sjuåring da to av hans tre hamstere døde på tragisk vis* og inspirerte den unge eieren til å forfatte et dikt om den etterlatte tredje hamsterens ensomhetsfølelse. Da også denne siste hamsteren kort tid senere døde under tragiske omstendigheter*, skrev den enda ensommere Andrej et dikt om Lenin.

Kurkovs gjennombruddsroman heter på norsk Døden og pingvinen og kom ut i 2006 i Dina Roll-Hansens oversettelse på Cappelen forlag, ti år etter at den ble utgitt i Ukraina første gang. I postsovjetiske Kiev tidlig på 90-tallet har både menneskene og dyra det tøft. Viktor bor i en mørk og kald leilighet sammen med pingvinen Misja, som dyrehagen så seg nødt til å selge på grunn av penge- og matmangel.

Inne i leiligheten er det stadig strømbrudd, og fra gata lyder sporadiske skuddvekslinger. Under disse omstendighetene forsøker Viktor å være forfatter, men det eneste han får til er ”veldig korte historier, så korte at selv om noen hadde villet betale for dem, ville de ikke være nok til å leve av”.

Så får plutselig talentet hans en anvendelse likevel, sjefsredaktøren i en stor avis ber ham skrive nekrologer, mot god betaling og under pseudonym, for politikere, samfunnstopper og andre banditter – som fremdeles er i live.

Døden og pingvinen er like dyster som den er rasende festlig. I begynnelsen er Viktor frustrert over at de glitrende nekrologene hans ikke blir lest, siden de han skriver om ikke dør. Så begynner den ene etter den andre å falle fra, og den godt betalte nekrologforfatteren blir stadig mer ubekvem med sin egen rolle i et spill han ikke kan overskue. Men det er vanskelig å trekke seg nå.

Mye av komikken i Døden og pingvinen består i de nøkterne skildringene av pingvinens gjøren og laden, og Viktors spekulasjoner i dens eventuelle følelsesliv. Misja kom inn i Viktors liv bare en uke etter at han ble dumpa av dama, men ”pingvinen Misja brakte med seg sin egen ensomhet, og nå bare utfylte de to ensomhetene hverandre og ga mer inntrykk av gjensidig avhengighet enn vennskap.” Snart får Viktor også ansvaret for den fire år gamle datteren til en av oppdragsgiverne sine, lille Sonja, og er knapt noen ensom mann lenger. Han har sin fulle hyre med å gjette seg til pingvinen og fosterdatterens behov, fyller badekaret med fisk og lar kjøleskapsdøra stå åpen, så Misja kan stå og kjøle seg. All ømheten og omsorgen som utveksles innad i den noe uvanlige familien står selvsagt i grell kontrast til de fingerte selvmordene, fallene fra vinduer og skuddene som rammer Viktors nekrologobjekter én etter én.

Siden jeg ikke har den norske utgaven for hånden har jeg tillatt meg å oversette noen små setninger fra russisk selv.

*”på tragisk vis” betyr her ”spist av en katt” og ”klemt i hjel av en dør”
**”også under tragiske omstendigheter” betyr ”i et stygt fall ut balkongdøra og ned på asfalten”
Kilde: Wikipedia.

A Kind of Christmas Card

Kalkun, originally uploaded by suzanotsjka.

Nok et nytt år nærmer seg slutten og det er på tide å oppsummere. Det årlige jule brevet har jo nærmest blitt for en tradisjon å regne. En anledning til å tenke over alt som skjer og minnes. I sommer var vi i Thailand. Det var fint. I Thailand er det en del fattigdom og prostitusjon. Tankevekkende og noe å ta med seg videre. Vi skal være glade for det vi har. Barna er noe av det. De blir større. Eivind har begynt på NTNU. Trives. Jul skal vi feire i Spania. Ellen har fått seg samboer, hun er jo lege allerede, vi håper på barnebarn. Tiden flyr, med utfordringer, gleder og noen sorger. Samvær, kos, tid til å tenke. Begynt på spansk kurs, utfordrende! Fått bad på soverommet. Litt hotell følelse hver dag! En glassvegg gir rom følelse samtidig som vi kan sove med åpent vindu. Fantastisk utsikt fra badekaret. Toalettet er selvfølgelig diskret plassert. Viktig å få være alene. Tusen takk for plomme syltetøyet.

Julekrybbe

Julekrybbe 2, originally uploaded by suzanotsjka.

Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe.

Jevgenij Onegin

Renee og Dmitrij, originally uploaded by suzanotsjka.

Problemet med poesiens uoversettelighet kan løses ved at man lar noen som Tsjajkovskij tonsette den.

Russlands store nasjonalskald Aleksandr Pusjkin (1799-1837) levde kort, men effektivt. Det kan noen ganger virke som at hver eneste linje han skrev har gått inn i den russiske dagligtale som munnhell og visdomsord, samt at man sjelden hører navnet hans nevnt uten epiteter av typen "den geniale dikter", etc.

Men på poesifestivalen Audiatur i november snakket jeg forventningsfullt med en fransk poet som hadde lest Pusjkin i oversettelse, "et franchement, ça ne donne RIEN," sa hun. (=Det gir meg ikke en dritt)

Til trøst for dem som også måtte synes dét, har Pusjkins forfatterskap generert flere flotte operaer, for eksempel Glinkas Ruslan og Ljudmila, Musorgskijs Boris Godunov og Tsjajkovskijs Spar dame.

Men i denne søte førjulstid vil jeg først og fremst anbefale avnjutning av The Metropolitan Operas oppsetning av Tsjajkovskijs Jevgenij Onegin på DVD, med Renée Flemming og Dmitrij Khvorostovskij i hovedrollene. Pusjkins aller mest kjente verk, Jevgenij Onegin - En roman på vers, er slanket og slengt litt rundt. Det man går glipp av ved ikke å kunne russisk får man tilbake musikalsk i form av en sammenhengende hit parade. Og det er selvsagt tekstet på mange språk, så man også kan få med seg det tragiske firkantdramaet mellom koketten Olga, poeten Lenskij, tankefulle Tanja og selveste Onegin.

Under: Renée Flemming i rollen som Tanja.

Gi meg! Mer!

Дай мне!, originally uploaded by suzanotsjka.

Da 20 år gamle Irina Denezjkina debuterte med novellesamlingen Gi meg! (Дай мне!) i 2002 begynte det straks å hagle med karakteristikker som den russiske litteraturens nye stjerne, kultfigur og enfant terrible. Boka ble snart oversatt til en rekke språk (nesten 20, har jeg hørt), blant annet engelsk og svensk, og Denezjkina ble nominert til priser, invitert til tv-programmer og intervjuet og fotografert i mange land.

Den unge forfatteren hadde ikke akkurat fallbudt sine varer. Året før hadde hun lagt ut noen historier på det dikt.no-tilsvarende nettstedet proza.ru for å få tilbakemelding fra litt flere enn sine nærmeste venner. Men en kunstkritiker leste historiene, falt pladask, kontaktet forlag, og snøballen begynte å rulle. Selv har Denezjkina uttalt at hun selv antok at hun nok "kom til å gi ut en bok en dag", men trodde at det "ikke var noe man gjorde før man ble 40".

I dag var jeg tvunget til å ta bussen grytidlig, og det var iskaldt og mørkt, som det fremdeles ofte er i Norge i desember, all global oppvarming til tross. På bussholdeplassen var jeg med mine 28 år desidert eldst, de andre var kids, 14-15-16-åringer i tynne grå joggebukser, klumpete boblejakker og uten unntak barhodete.

Umulig å se på sånt uten at minnene og medfølelsen veller opp i en, man får lyst til å fortelle dem at det blir bedre siden, forelesningene på universitetet begynner sjelden før ti, og ingen ringer hjem til foreldrene dine hvis du uteblir. Det blir legitimt å gå med lue.

Men kidsa har en egen måte å virke selvtilstrekkelige på, så det ble ikke til at jeg snakket med dem.

Men Irina Denezjkina rapporterer med knatrende tastatur rett fra hjertet på denne frosne flokken.

Gi meg! består av 11 noveller som alle befolkes av tenåringer, og enkelte av historiene er nærmest stappfulle av dem: drikkende, gråtende, skulkende, pillespisende, suicidale, dansende, elskende og syngende tenåringer. Vi møter dødsdeilige Volkova som ligger med rike menn og med barnlig kynisme evaluerer deres biler og kjønnsorganer i samtale med sin bestevenninne, den halvt frastøtte jeg-fortelleren, som på sin side er smertefullt forelsket i en yngre og lavere, men usedvanlig vakker gutt som har tilbedt henne på nettet og giftet seg med henne virtuelt, men som IRL ikke er i stand til å legge an på sin modellvakre chatvenninne. Majoriteten av guttene spiller i punkband eller er rappere, jentene flokker seg rundt dem, fylleorgier ender med samsoving i sofaer og på bord og på gulvet der enkelte forelska par hvisker sangtekster i ørene på hverandre som dikt i halvsøvne. Det flommer over av sitater fra og referanser til vestlig og russisk populærmusikk, samt guttenes "egenskrevne" sangtekster, som ofte er de beste - og verste.

Det handler aldri om Sovjet, det refereres aldri til den rike russiske litteraturarven, og det moraliseres aldri. Til gjengjeld bannes det grovt og over en utrolig lav sko (og dette har Denezjkina blitt intervjuet mye om), synsvinklene skifter skitsnabbt, og den fysiske volden er også nesten allestedsnærværende. "Post scriptum" er en eneste fantasi om seksualisert vold av den dødbringende typen (les: American Psycho, Bret Easton Ellis), mens "Vasia" er en absurd fortelling om en liten gutt som blir banket av foreldrene når han kommer hjem med utslåtte tenner og blødende etter å ha blitt slått i hodet med murstein av naboungene og siden forsøkt voldtatt av guttene på skolen. Men det absurde består i at han en dag oppdager noen små grønne menn som om nettene voldtar, torturerer og spiser uteliggere av begge kjønn utenfor blokka der Vasia bor. Gutten benytter anledningen når bestefaren dør, han smører liket inn med revegift og dumper det utenfor blokka før foreldrene har oppdaget dødsfallet. De grønne mennene spiser bestefaren, blir forgiftet og dør - og uteliggerbestanden skyter fart igjen. (Denne novellen er forresten oversatt av Dina Roll-Hansen og sto på trykk i Nordahl & Eftf.s russlandsnummer i 2006 - hvis noen føler seg fristet.)

La det være sagt at "Vasia" er den mest ekstreme voldsskildringen i boka, og at Gi meg! forøvrig er full av fine skildringer av såkalt gryende seksualitet: ensidige forelskelser, ufrivillige førstesamleier og nerveslitende, uforståelige blandinger av vennskap og kjærlighet. Det er komisk og tragikomisk - og noen ganger kanskje til og med komitragisk. I min utgave av boka, fra 2005. er det lagt til en ekstra fortelling der Denezjkina skildrer sin egen reise fra hjembyen Jekaterinburg til St. Petersburg der hun skal ta imot en litteraturpris. Med på slep har hun to av guttene som figurerer i boka (Denezjkina har aldri lagt skjul på at nesten alle karakterene er hentet fra hennes egen omgangskrets og at hun sjelden tar seg bryet med å forandre navnene), hooker opp med noen flere beundrere i Piter, har en heidundrende fest med dem på hotellrommet sitt før hun om morgenen klager på hodepine og kaster dem ut. Tenårene er over, hun er en 20 år gammel stjerne nå. Eller et stjerneskudd.

Nå er hun 28. Jeg håper det kommer mer.

Swebus express - en hyllest

Monotone reisemønstre gir god anledning til å evaluere transportmidler.

Siden i fjor høst har jeg reist mellom Oslo og Gøteborg uhorvelig mange ganger. Jeg har kjørt tog og til og med fly, men aller mest buss. Når det ideelle framkomstmiddelet skal kåres, faller selvsagt fly på sin egen urimelighet, man kan jo ikke kle av og på seg i sikkerhetskontrollen, fordele sin væske i små beholdere à 10 milliliter og legge beholderne i gjennomsiktige plastposer, styrte Farrisen foran vaktene, gi fra seg lommekniven, bli befølt og røntgenfotografert, kjøre flybuss og flytog, få dotter i ørene og bruke opp klimakvoten sin for å tilbakelegge en strekning som tar under fire timer med buss eller tog. Nå det er sagt skal det sies at jeg elsker å kjøre både tog og fly, så når buss her går av med seieren har det mest å gjøre med Swebus express' uslåelige kombinasjon av superlav pris, hyppige avganger og trådløst nett. Dertil kommer at bussen kjører like fort eller fortere enn toget, takket være sendrektigheten når det gjelder å innføre høyhastighetstog i Norge. At det ennå ikke er så vanlig med trådløst nett og mobildekning på fly får så være, men at NSB i sine komfortvogner tilbyr strømuttak, hello, det imponerer ikke meg.

Men dette skal ikke handle om NSBs tilkortkommenheter, men være en hyllest til Swebus express generelt og til enkelte bussjåfører spesielt. Yrkesstolthet er en fantastisk ting, og den siste tiden synes jeg jeg har sett den vokse hos bussjåførene. Det begynte en gang i august, på den siste ordinære bussen mellom Bussterminalen i Oslo og Lørenskog. Passasjerene sitter søvnige med hodet lutet mot den kalde ruta og venter på at bussen skal kjøre idet den unge mannen i førersetet griper mikrofonen og sier med dyp og sensuell stemme: "Hei og velkommen til buss 411 som kjører til Lillestrøm. Mitt navn er Ahmed, bussen er en Volvo, beregnet ankomsttid til Lillestrøm er 0120. Jeg håper dere alle vil få en trivelig reise." Effekten var påtakelig. Folk åpnet øynene og kikket rundt seg og på hverandre med oppglødde smil. Det var jo som på flytoget! Man kunne leke at man skulle på ferie.

I skrivende stund sitter jeg på Swebus, og det er ikke noe dårligere her. Bussjåføren er av den usedvanlig joviale typen, innledet med å ønske velkommen og presentere seg selv, gjorde rede for hvor lenge han har kjørt buss og hvor lenge han har jobbet i Swebus. "Beregnet ankomsttid er 1345, men jeg vil benytte anledningen til å sette spørsmålstegn ved det klokkeslettet, for det er mange potensielle hinder som kan komme i veien. Jeg tenker blant annet på trafikkulykker, som kan forekomme hvor som helst, når som helst og hvordan som helst. Men også på veiarbeid. Og ikke minst er det den norska tullen som sjekker oss ni av ti ganger, og der risikerer vi å bli stående lenge."

De av og til ganske lange tollstoppene kan nok være et minus. Men man kan også som hvithudet innehaver av norsk eller svensk pass ha godt av å se hvilke intervjurunder andre må gjennom for å slippe over interne grenser i Schengen. En gang dette ritualet tok usedvanlig lang tid og en av de ytterst få gangene da bussen faktisk ble forsinka, reddet bussjåføren situasjonen med en avvæpnende vits: "Jeg har bestemt meg for ikke å ta ekstra betalt for de ekstra timene dere fikk sitte på bussen." Muligens er jeg bare usedvanlig lettmort, men jeg levde godt på den vitsen hele resten av dagen og lever i grunn godt på den innimellom fremdeles.

Så konklusjonen må være at alle transportmidler har sine for- og baklemper, men at på strekningen Gøteborg-Oslo er Swebus best uten protest, og at de høflige og morsomme bussjåførene gjør verden til et bedre sted å være.

Kramligan

Kramligan, originally uploaded by suzanotsjka.

De bor i et tre i parken mellom universitetet og Aschebergsgatan, og de kaller seg Kramligan. Ingen vet hvor de kommer fra, eller hvor lenge de skal klamre seg fast der oppe. Men folk har begynt å snakke sammen: Er det disse lysende skapningene som har satt opp de gåtefulle rosa Pusstasjonene rundt omkring i byen? Men hvorfor må de bo i et tre? Hater Gøteborgerne offentlig klemming og kyssing så intenst at Kramligaen ikke ville kunne gå trygt? Eller ville de bli klemt i hjel om de kom ned til oss andre?

Syngende julegran

Syngende julegran, originally uploaded by suzanotsjka.

All kynisme renner av menneskene ved lyden av korsang. I går hadde jeg min andre sterke kor-opplevelse i Gøteborg på under tre uker. Det var et kor forkledt som et syngende juletre som hadde stilt seg opp et steinkast fra Kungsportsavenyn og sang Oh Come All Ye Faithful idet jeg gikk forbi. Jeg ble dratt nærmere og nærmere scenen for hvert håpløse forsøk på å få tatt bilde av lyden. Da de kom til Halleluja-koret i Messiah måtte jeg legge ekstra bånd på meg for ikke å synge med, thi så medrivende virker korsang på menneskene. Det ble nesten uutholdelig magisk av at det snødde, Gøteborgs første i år, tror jeg, selv om det nok kan ha snødd litt én gang mens jeg sov. I dag er det Luciadagen, og jeg føler meg privilegert som våkner i Sverige. I går, på kjøpesenteret Norstan, var det enorme plakater med bilder av svenske jenter som konkurrerer om å bli årets Lucia, og koder man kan sms-e for å stemme på dem. Da jeg var nesten helt hjemme hos meg selv så jeg et lavt Luciatog smyge seg som en lysorm i mørket langs asfalten. Det var både skummelt og pent på en gang.

Kunsten å konversere

Crash course in conversation, originally uploaded by suzanotsjka.

Et lite utdrag fra Flytta hemifrån boken igjen. Det siste holdepunktet er ren poesi:

"Ställ en fråga, gärna med en egen kommentar, för att visa att du är interesserad. Det finns ett antal standardämnen att ta till. De är ofte förvånansvärt användbara, vädret till exempel. För det mesta är vädret dåligt - för varmt eller för kallt - men ibland är det perfekt. Alltid finns det något man kan tycka. Andra klassiske samtalsämnen är sådant som stått i dagens tidning (TV er svårare nu när det finns så många olika kanaler) och semesterplaner.

Undvik:
*Sjukdomar. Speciellt dina egne."

Hur du imponerar på besökare

Hur du imponerar på besökare, originally uploaded by suzanotsjka.

Noen bøker får man med på kjøpet når man leier leilighet. Jeg fikk FLYTTA HEMIFRÅN BOKEN. Enten er det andre særskrivingsregler på svensk enn på norsk, eller så er dette en litt trashy utgivelse, i vilket fall som helst har jeg hatt fine stunder med dette kræsjkurset i alt fra hvordan man finner noen å bo sammen med til hvilke planter som er spesielt seiglivede, og videre til hvor ofte man må vaske, hva man kan spise når man må lage maten selv, samt etikette for uerfarne verter og vertinner, osv. Men det beste kapittelet er det om hvordan man imponerer folk som kommer på besøk, og det er fortrinnsvis med bøker og vin, men "satsa på kvalitet, inte kvantitet." Lykke til!

Forbrukermakt

Forbrukermakt, originally uploaded by suzanotsjka.

Utrota fattigdomen på kafferasten!

Stilarter i følelseslivet

Wikipedia on love, originally uploaded by suzanotsjka.

Innimellom henvender menneskene seg til Google, skriver spørsmål eller bare enkeltord i søkefeltet og havner påfallende ofte hos Wikipedia. Skrevet dansk er trolig noe av det aller vakreste som fins, i hvert fall for norske bokmålsbrukere, som ser sitt morsmål kjørt gjennom en bløtgjørende aldringsmaskin og forvandlet til en sirlig, kommabestrødd løkkeskrift full av de mykeste enkeltkonsonanter samt usynlige små rykk i halsen. Forelskelse er også litt av et fenomen, det er hevet over enhver tvil, men heller ikke denne oppleves likt for alle. Det kan vi lese om i danske Wikipedias fine artikkel om forelskelse som har som bonus en liten oversikt over de fire stilarter i følelseslivet. Men la oss først forstå kjærligheten:

”Holdningerne til kærligheden er meget forskellig fra menneske til menneske. Nogle mener, at man kun elsker én gang i livet, at de straks vil vide det, når de møder deres livs kærlighed, at lige netop deres elskede er et helt særligt menneske - et pragteksemplar af menneskearten - udvalgt til netop dem, og så er der dem, der mener, at kærligheden overvinder alt. At kærligheden har en sådan styrke, at to mennesker der elsker hinanden, vil overvinde alle forhindringer, der måtte optræde på vejen til den fuldendte lykke. Nogen mener, at omtalte holdninger er lidt urealistiske. En undersøgelse har vist, at 40% af de personer, der oplever at blive afvist af målet for deres kærlighed, går ind i en depression.[Kilde mangler] Måske er det ikke så godt, at være alt for urealistisk i sin holdning til kærlighed.”

Jeg griper meg ofte i å tenke på Wikipedia som noe midt i mellom det brokete oppslagsverket det skal være, og en mer avbalansert venn eller venninne som allerede har erfart alt du erfarer, og som står klar til å minne deg på at ingenting av det som river ditt hjerte i stykker representerer noe nytt eller unikt, og måske er det ikke så godt, at være alt for urealistisk i sin holdning til kærlighed.

Men menneskenes holdninger er som nevnt forskjellige, og det er ofte ikke så nemt at endre den stil en har lagt seg til. Likevel kan det være gøy å tenke over hvilken stilart man selv og folk man kjenner, befinner seg i. Det fins fire varianter, se her:

"1. Det heftige følelsesliv. Høj styrke.Høj opmærksomhed. Høj klarhed. Det er mennesker, hvis følelsesliv er en vigtig del af deres liv. De ved, hvad de føler i bestemte situationer, og de har nemt ved at reagere hensigtsmæssigt på deres egne følelser. Kun en trediedel af mændene tilhører i denne gruppe.

2. Det overvældende følelsesliv. Høj styrke, men lav klarhed. Disse mennesker føler sig ofte overvældede og forvirrede over deres indre uro, som de ikke ved hvad er, og hvad den betyder. Derfor kan de ikke reagere hensigtsmæssigt på deres følelser, og følelserne virker ofte hæmmende på dem eller ligefrem lammende. Under en femtedel af mændene har denne stilart, som deres følelsesliv.

3. Det forstandige følelsesliv. Lav styrke. Middel opmærksomhed. Meget høj klarhed. Følelser spiller ikke den store rolle i disse menneskers liv, men når der en gang imellem alligevel opstår en stærk følelsesmæssig reaktion, så forholder de sig fornuftigt og bevidst til følelsen, og de reagerer hensigtsmæssigt på følelserne. To trediedele tilhørende denne gruppe, var mænd.

4. Det kølige følelsesliv. Lav styrke. Lav opmærksomhed. Lav klarhed. Disse mennesker regner ikke følelseslivet for noget, man bør beskæftige sig med endsige "ligge under for". Selv fortrænger de ofte deres følelser. De undgår ofte eller måske ligefrem flygter fra situationer i omverdenen, der kan risikere at udløse føelelsesmæssige reaktioner. Mændene udgør her over tre fjerdedele."

Artikkelen konkluderer med at personer i de to første og kvinnedominerte kategoriene er mindre nervøse, mer utadvendte, vennligere, mer samvittighetsfulle, mindre depressive, mer optimistiske, tryggere og mer tilfredse enn personer i de to siste og mannsdominerte kategoriene, som har problemer med å knytte nære bånd, kun har overflatiske vennskap, er dårligere likt av sine omgivelser og dermed får mindre følelsesmessig og praktisk støtte fra sine medmennesker. Ikke greit å være mann, med andre ord! Selv om det sikkert hjelper å være følelsesmessig avstumpet, og ha så "lav klarhed" at man aldri riktig vil forstå hva som feiler en.

PS. Siden ironi er så vanskelig iler jeg for ordens skyld til og understreker at karakteristikkene av kvinners og menns følelsesliv ikke samsvarer med undertegnedes forestilling om tingenes tilstand, men er sitert med en indre jubel over det danske språk og Wikipedias vilje til å forklare oss alt.

Dårlig hårdag

Bad Hair Month, originally uploaded by suzanotsjka.

Dyrepasserne i Gøteborg beklager at elgene ser litt slitne ut.

Nu tändas fem miljoner juleljus

Jul på Liseberg fyller 10 år. Lysshowet blir synlig fra verdensrommet. Gøteborg i et klimaavslappet øyeblikk.

Tog i Russland - til orientering og inspirasjon

Russisk sovevogn, originally uploaded by suzanotsjka.

Det siste året før jeg opprettet blogg opplevde jeg ved et par anledninger ting som gjorde at jeg fikk lyst til å blogge. Dette hendte særlig på og rundt den transsibirske jernbanen, som jeg reiste med i sommerferien.

Litt var det nok den alminnelige trangen til å skrive reisebrev, som alltid oppstår når man kommer seg litt hjemmefra og tidvis ikke har dekning på mobilen. Men mest var det de trange sovevognene.

Russere er veldig gode på tog. Tvetydigheten er intendert: De er både tålmodige og stillfarende passasjerer som glatt sitter en uke på tog for å gå i et bryllup - og de har supre tog.

Hvis man ikke har intimitetsangst, kan man reise nesten ufattelig langt for utrolig lite penger. Eller man kan betale litt mer og ha både privatliv og flatskjerm. (Vel, den virket ikke akkurat i vår kupé, men satte likevel unektelig en glamorøs spiss på vår delreise.)

Men i det store og hele var vi ikke ute etter komfort og privatliv, vi ville ha autentisitet. Derfor hoppet vi egentlig av den transsibirske jernbanen før vi hadde hoppet på, begynte i St. Petersburg istedenfor Moskva og tok tog 72 til Jekaterinburg.

Den første nøkkelen til å forstå hva som venter en på russiske tog er tognummeret. Jo flere sifre jo dårligere tog, jo nærmere 1 jo bedre. Tog nummer 1 heter Rossija og kjører fra Vladivostok til Moskva. Very popular with westerners. Tog med tre sifre kan være ganske shabby, de med to sifre ganske fine. Oddetall kjører mot øst, partall mot vest.

Når man kjøper billetter er det også viktig å huske på at Russland fremdeles strekker seg gjennom nesten hver eneste tidssone på planeten. Kanskje for å øke bevisstheten om dette opererer togstasjonene og togtabellene etter Moskva-tid. Og det er faktisk en ganske fin følelse å komme inn på togstasjonen i Irkutsk og se at klokka viser fem timer for lite. Når sifrene så skifter til å vise 30 grader celsius lurer man et øyeblikk på om det er temperaturen i Moskva eller Irkutsk.

For å gjøre forvirringen komplett opererer spisevognene inne på toget etter lokaltid. Så hvis man reiser to sammen er det praktisk om den ene bestandig har klokka på Moskva-tid mens den andre følger med på tidssonene. Da slipper man å gå bomturer etter mat - og man har større sjanse for å komme seg tilbake på toget hvis man drister seg til en natt i en av byene som ligger strødd langs linja. Dessuten oppstår det raskt medrivende diskusjoner rundt hva klokka egentlig er etter din, min og ikke minst i følt tid. "I Krasnojarsk er det sikker på tide å spise middag nå, men hva med Moskva?" Og gode samtaler kan komme godt med, på en så lang reise.

Men det var sovevognene jeg skulle skrive om, de som nesten gjorde blogger av meg, allerede da. Ikke for det, jeg hadde kjørt tog i Russland før. Også på tredje klasse, kanskje særlig der. Men i løpet av denne turen ble jeg overbevist om at nattog i Russland burde stå på alle lister: UNESCO, legemidler, 100 ting å gjøre før du dør.

For alle som reiser med noe ønske om å "komme innpå lokalbefolkningen" er sovevogn helt uslåelig. På tredje klasse, såkalt platskartnye, ligger folk stablet på tvers og på langs og i høyden. Det er plasseffektivt inntil det geniale, sanselig som en Almodovar-film. Det er vanskelig å gjengi dette med ett foto, ihvertfall for meg. Men når man går gjennom de fjorten vognene for å komme fra sin egen kupé til spisevogna blir man gående og kaste hodet til høyre og venstre mot alle sengeplassene man går forbi. Det er ikke noe tverrsnitt av det russiske samfunn, alle russere reiser ikke sånn. Men et slags lengdesnitt av livsfasene er det i hvert fall: Skrikende babyer, klatrende barn, sovende kjærestepar, kortspillende voksne, inntørka gamle menn og damer. Og alle disse flimrer forbi med ca seks mennesker per meter, mens toget kjører i hva, 50 km i timen?

Og de trekker fram sin kylling, og sine hardkokte egg, og det svarte brødet, og det hvite brødet, og juicen. Og man stiller selv dårligere forberedt og må benytte første stopp til å stikke ut på plattformen og stocke opp på personlig mat kjøpt fra damer med ryggsekker og provisoriske salgsbord med fersk melk, tørka fisk, blekksprut, iskrem, gulost og øl.

Vel inne på toget forelsker man seg raskt i ritualet med å hente glovarmt vann i samovar om morgenen og tilberede havregrøt med banan i emaljert kopp. Man drikker medbrakt pulverkaffe til den tar slutt, prøver deretter å venne seg til den vannete varianten som provodniken selger for 10 rubler og serverer i overjordisk vakre krus.

Og man sover. Selv om man ikke gjør noe som helst annet enn å spise, lese, gå tur til spisevogna og innimellom prøve å vaske seg med differensierte våtservietter - sover man som et barn, i hvert fall gjorde vi. Hele natta og flere ganger om dagen. Varsomt vugget av toget og lyttende til tøff-tøff-lydene sovner man før man rekker å tenke noe i det hele tatt.

Og våkner i en annen tidssone.

Vent ikke hopp

Ikke hopp fra plattformen, originally uploaded by suzanotsjka.

I grenselandet mellom litteratur og skilt finner man den russiske statsjernbanens omsorgsfulle maning til forsiktig ferdsel på plattformen. Dette fra et sted mellom St. Petersburg og Jekaterinburg, juli 2009.

Trafikkskilt

Menn med håndveske og katter, originally uploaded by suzanotsjka.

Menn med håndveske og katter krysser gata trygt i Sverige.

Livet er et teater

Hvorfor er det morsomt med menn som ligner kvinner, men ikke omvendt? Omtrent sånn introduseres Nadja, som kanskje mest av alt ligner et dyr, i Petrusjevskajas novelle "Nadka"

Nadja er en alkoholiker på nesten førti, som tjener til sprit ved å løpe ærend for de ansatte i en frisørsalong mot at hun får beholde vekslepengene. Men alkoholikere lever ikke lenge, som fortelleren tørt konstaterer, og en dag dukker ikke Nadja opp ved lunsjtider som hun pleier, og frisørene må gå i butikken selv. Det går dager, uker, og til slutt er ukvinnelige Nadjas fravær så påtrengende at frisørene bestemmer seg for å gå hjem til kvinnen som pleide å sitte på huk i et hjørne av salongen deres og banne lavt. Og de rekker fram i tide, Nadja dør foran øynene på dem. Siden sier kvinnene til hverandre: "Nadja venta på oss, hun døde ikke før vi kom, hun visste vi ville komme".

Underveis har vi fått vite litt om Nadja, for eksempel hvilke matvarer hun hadde råd til. Fortelleren lurer litt på legningen hennes, "i et fengsel ville man vel kalt henne traktorlesbe", men hun "trenger ikke å barbere seg, hun gjør ikke det, så langt har det ikke gått". Og hun har neppe elskerinner, konkluderes det, til det er hun for ulekker. Vi får også høre at hun "ikke anerkjenner (...) den flyktige skjønnheten" som skapes i frisørsalonger, og dessuten "misliker (...) fattige, pensjonerte gamle damer, syke, oppsvulma eller tørre som tørrfisk (...), og de syter bestandig, og spinker og sparer. Også disse kjerringene må gudinnene [frisørene] nappe og farge brynene på (...). Av en eller annen grunn tåler ikke Nadja disse kjerringene, hun kan ikke akseptere dem, har ingen forståelse for det kvinnelige instinktet som vil jage fattigdommen ved å få klippet tuppene og nappet brynene for i det minste å ha et skinn av likhet med resten av menneskeheten".

Men Nadja liker seg av en eller annen grunn sammen med Sveta og Natasja i frisørsalongen. Frisørene "tåler henne", selv om det av og til oppstår ubehageligheter. Sveta og Natasja har sine egne problemer - ekteskapelige og finansielle - og trøstedrikker på bakrommet etter jobb, mens Nadja sitter på huk og venter på å få slantene. Stemningen er avslappet og fin, helt til Nadja smyger seg fram og klapper Sveta på skulderen. Sveta skriker opp i vemmelse, Nadja blir fornærmet, og selskapet avvikles. Sveta og Natasja går hjem til sine slitsomme familieliv, Nadja går, ja hvor går hun?

"Men hvor lenge kan en sånn historie vare, jeg mener den med Nadja og frisørene, hvor lenge kan en sånn idyll vare, et år eller tre? Alkoholikere lever ikke lenge, og Nadja har begynt å hoste, hun er snart førti år (...)"

Og vi vet allerede hvordan det ender, Nadja slutter å dukke opp, frisørene begynner smått om senn å savne henne, går på besøk og rekker akkurat å overvære den alkoholiserte kvinnens død. De kjente henne ikke, men vet at de trolig har forlenget livet hennes med et par år ved å tolerere nærværet hennes i frisørsalongen. Slikt blir man rørt av, og Sveta og Natasja snakker siden beveget om hvordan Nadja ventet med å dø til de kom.

"Og siden har jeg skrevet så enkelt som mulig, ikke prøvd å gjøre det interessant, livaktig eller spesielt," skriver Ljudmila Petrusjevskaja i en epistel om hvordan hun fant sitt litterære uttrykk. Og det behøver man kanskje ikke heller når man forteller historier som dette. Når man har lest ferdig vet man ikke helt hva man skal tenke eller si. Noe om fortellerens smule forakt for frisørene, Nadjas forakt for de gamle damene, folks vemmelse ved sånne som Nadja, frisørenes relative godhet, Nadjas relative humørfylthet, fortellerens tåreløse fortvilelse? Men alt dette står jo der allerede, bare fortellerens fortvilelse kommer kanskje mer indirekte til uttrykk gjennom de konsekvent usentimentale ordvalgene ("idyll", "alkoholikere") og den svarte humoren ("hvorfor er det morsomt med menn som ligner kvinner, men ikke omvendt?") . Så man blir sittende litt skutt tilbake og tenke at det ihvertfall er ganske livaktig, de flakongene med hårfarge og de lyseblå nylonsfrakkene i frisørsalongen, jo, man så dem tydelig for seg. Og Nadja også, og frisørene.

Petrusjevskajas prosa har blitt kalt for "grusom prosa", underforstått unødvendig grusom. Her er mødre som legger sine nyfødte i trekken for å dø, mens de selv vasker gulvet i rommet ved siden av, som et slags alternativ til abort. Her er trangboddhetens redsler - og husløshetens gru. Her er de stille og rolige selvmordene. Tidsangivelsene er få, likevel antar man at det handler om postsovjet-Russland, de harde 90-åra. Veldig ofte handler det om fattigdom, og hva den gjør med mennesker. Sjelden om ytringsfrihet, ofte om overlevelse. I romanen Det er nat/Tiden är natt (ryktene går om at den snart kommer på norsk, det blir spennende å se hva den heter da) er jegfortelleren en lyriker på rundt femti. Men lyrikken virker rimelig fjern, med unntak av stadige referanser til nestennavnesøsteren "den geniale forfatter" Anna Akhmatova. Anna Andrianovna har mer enn nok med å forsøke å passe på sin datter som har det med å få barn med upassende menn, og sønnen som nylig er sluppet ut av fengsel. Og barnebarnet som hun elsker "kjødelig, lidenskapelig. Nytelsen ved å holde den tynne, nærmest vektløse hånden hans i min, se de mørkeblå, runde, små øynene med øyenvipper så lange at de kaster skygge på kinnene, som min yndlingsforfatterinne skrev – og andre steder også, vil jeg legge til. Til og med på veggen, når han sitter i senga under lampa. Grove, krumme, tykke øyenvipper. En vifte! Foreldre generelt, og besteforeldre spesielt, elsker småbarn med en fysisk kjærlighet som erstatter alt annet. Det er en syndig kjærlighet, forteller jeg dere, som gjør barnet egenrådig og tøylesløst, som om det forstår at det dreier seg om noe urent."

Heller ikke leseren får bare sympati med Anna. Det er mye å si om Det er natt  og Petrusjevskaja, men dette er allerede for langt, så med dette raset av et skjødesløst oversatt sitat lar vi innlegget tone ut.

Klämrisk

I heisen der jeg bor er det klämrisk.

Russisk grammatikk av Terje Mathiassen

Jeg har et minne om å prøve å lese en setning høyt, men bli hindret av nesten dødbringende latterkramper. Det var senhøstes 2003, snart eksamen i russisk storfag, og på pensum sto Terje Mathiassens Russisk grammatikk (Universitetsforlaget 1990).

Vanlige mennesker leser ikke grammatikkbøker med mindre de må, og må ikke med mindre de har eksamen. Det er effektivt og enkelt å snakke om bøker kontrastivt, så jeg vil i det videre dra veksler på min skildring av Annie Christensens Russisk grammatik (se forrige post).

Der Russisk grammatik forteller deg det du vil og trenger å vite om russisk grammatikk, men hensynsfullt hopper bukk over sjeldnere unntak fra de allerede nokså innfløkte hovedreglene, gjør Russisk grammatikk en imponerende innsats for å gjøre rede for disse. I pakt med ambisjonsnivået har Mathiassens grammatikk en streng hierarkisk struktur med opptil fem underkapittelnivåer, der vi på nederste nivå kan fordype oss i 9.5.2.3.3 Predikatorer som dels krever PF dels IPF aspekt uten nektelse, før vi skyter opp til vannflaten for å danne oss et overblikk i 9 Verb, før vi igjen dykker ned til 9.8.3 for å lese om Gerundiums evne til å uttrykke diatesemotsetninger.

(Denne siste evnen er forresten ganske begrenset i russisk, men den forekommer, hvilket det føres bevis for med følgende litterære eksempel som her kun gjengis i oversettelse: "Men de (inntrykkene) var (stod) prentet i hans minne og, idet/fordi de ikke ble glemt på lenge, så plaget/gjorde de ham i det skjulte urolig etterpå.")

Som muligens har framgått er Russisk grammatikk noe mindre glassklar og rystende vakker enn Russisk grammatik. Russisk grammatikk er et komplisert og mangefasettert verk, til tider nærmest ugjennomtrengelig for leseren, som gang på gang formelig blir kastet ut av teksten. Når den likevel har en spesiell plass i mitt hjerte er det mye på grunn av det lunefulle russiske språk, som i sannhet utgjør en så komplisert og mangefasettert virkelighet at jeg kan gå med på at den muligens best ytes rettferdighet nettopp i det uttrykket som Mathiassen har kommet fram til.

Lenger behøver vi egentlig ikke å trekke vår kontrastive skildring før vi igjen hengir oss til et ras av eksempler og med det lar innlegget ebbe ut: 

"Ikke besøkte han noen selv, og hadde (heller) ikke (aldri) gjester."
"sola skinte, og det regnet" (på samme tid)
"foreleseren snakket om landets politikk og fortalte dessuten (likeledes) om dets økonomi"
"både gitaren min brente opp, og fotografiet (også), og alle brevene mine"
"det lir mot vår, men kulda blir (likevel) bare verre"
"jeg kom tidlig hjem, men han ble (igjen) til konserten var slutt" (= man kunne ventet at han ville slå følge med meg, men det gjorde han ikke)
"I hver krets dannes det flere sentra, der studiet vil foregå under ledelse av erfarne lærere"
"i verden er det fremdeles ikke så få moralsk fordervede mennesker for (hvilke/) hvem en idé bare varer en viss tid, akkurat som klær(ne)"
"hvis du (skulle) ville, kunne du overnatte"
"siden/når det (nå/altså) ikke regner, kan vi gå videre"
"om/hvis jeg var keiserinne, sa den tredje søsteren, ville jeg ha født vår kjære (fader) tsar en helt (kjempe)"

Russisk grammatik av Annie Christensen

Innenfor sjangeren der skandinaviske filologer forklarer russisk grammatikk, er det to bøker jeg er spesielt glad i. De heter nesten det samme, Russisk grammatik og Russisk grammatikk, men her stopper også all likhet.

Danske Annie Christensens Russisk grammatik (Akademisk forlag 1992) er, som hun skriver i forordet, en praktisk grammatik (...), udarbejdet med henblik på konkret sprogindlæring (...), tænkt som et hjælpemiddel for de studerende på propædeutiske kurser og på universitetenes grunduddannelse i russisk.

Men selv om Christensens bok virkelig skulle være skrevet bare med det mål å vekke fascinasjon og forståelse for grammatikk i de mest umotiverte sinn, er den like fullt en poetisk perle.

Men først til det pedagogiske, for det er tross alt det viktigste for målgruppen. Bakerst i boka finner vi en klipp-ut-side med bøyningsmønstre for substantiver med foranstilt possessivt pronomet og et adjektiv. Klip denne side ud, oppfordrer Christensen, hav den altid med dig og øv dig, så snart du har et par minutter fri. Videre anbefales den studerende å sette ordene inn i en sammenheng og lage små setninger for seg selv, forslagsvis:

Det er mig.
Han elsker mig.
Han bor hos mig.
Han kommer hen til mig.
Han taler med mig.
Han tænker på mig.

Mangelen på kasus i dansk gjør disse små setningene, som er oversatt fra Christensens klipp-ut-skjema, noe mer monotone enn i den russiske originalen, men de er ikke desto mindre representative for den inntrengende direktheten som vi finner igjen på nesten hver side av Russisk grammatik. Christensen forteller deg på utsøkt dansk det du vil vite om russisk grammatikk, og gir med kjærlighetsfull strenghet tips og råd om hvordan du rent praktisk skal organisere læringen: Gør det til en vane at lytte til russisk, når du sidder alene med en kop te eller kaffe eller du skræller kartofler. Det er vanskelig helt å unnslippe en viss flåsete undertone som sniker seg inn når man skriver om ting man virkelig bryr seg om, så la meg for ordens skyld understreke med full oppriktighet: Når man gråter over semelfaktiv aktionsart og transitive verber brukt intransitivt kan det være av avgjørende betydning for at man holder ut, at noen husker på hele mennesket, betydningen av kaffe, o.l.

Men direkthet og personlig henvendelse er ikke hele hemmeligheten bak appellen i Christensens grammatikk. Den skrives fram i dialog med en rik litterær tradisjon. Hun henter eksempler fra skjønnlitterære forfattere som Anton Tsjekhov, Andrej Platonov og Jurij Olesja, fra ukeavisen Moskovskije Novosti, samt fra samtaler og brev. Felles for de fleste eksemplene er de kresent utvalgte detaljene som ikke kan unngå å trekke leseren inn i den ene historien/relasjonen/fantasien mer intrigerende enn den andre. Et ras av eksempler her: 

Jeg husker ham som høj, blåøjet, meget god og kærlig.
De kan tage en hvilken som helst bog i mit skab.
Jeg har samme trøje som du.
Min hankat æder alt.
Sådan er hans mening om den danske kultur.
Hun tænkte på, at hun aldrig mere ville få Ivan at se.
Hun anses for at være en god matematiker.
Han havde mod nok til at undslå sig.
Jeg kender denne ost.
Vi elsker båndoptagere.
Boris elsker piger og dyr.
Han elsker konjak.
Jeg elsker Ivan.
Hun stansede ofte for at se på sin mand.
Jeg fortsatte med at iagttage hende i smug.
Talja, fald nu til ro, drik noget vand.
Gå ikke til floden! Lad være med at svømme!
I denne forretning kan man altid købe lækker pølse.
Også her kunne jeg stå af, men jeg stod heller ikke af her.
Du behøver ikke at komme/du kan lade være med at komme.
Tænd ikke for tekedlen, før du har fyldt vand på.

Nedenunder et portrett av ovennevnte bok og nestennavnebroren, som skal bli tema for et senere innlegg.

Forbudsskilt

Jeg husker ikke mitt første forbudsskilt. Kanskje fordi man blir mer oppmerksom på skilt jo lenger man kommer hjemmefra, og jeg var mye hjemme den første tiden. Men sommeren 2005 var jeg langt av lei, jeg var i India. På vei til Taj Mahal stoppet vi for å besøke et tempel som var noe mindre overveldende i skjønnhet og størrelse enn Taj Mahal, og mitt blikk kom snart til å falle på de tospråklige skiltene. Et av dem lød Thank you for not scratching on the monument, et annet Prohibition/No person shall within protected monument carry, cook or consume food.


O ve, det er en vederstyggelse å reise rundt i verden, spise fremmed mat og bli presentert for andre kulturer - og ikke kunne avholde seg fra å fnise av stavefeil i menyer på engelsk o.l. Når man ikke engang snakker det lokale språket selv! I det lengste ønsker vi å holde oss for gode for slik fnising, men av og til må det være lov å le. Som i en katedral i Kiev der det hang en lapp med påskriften Laughing is not allowed in cathedral. Det ble litt av en prøvelse.

Noen foreløpige konklusjoner: Forbudsskilt forekommer i ulike forkledninger. Latterforbudet er et eksempel på det enkle forbudet, som kjennetegnes av tilstedeværelsen av ord og uttrykk som "ikke tillatt" og "strengt forbudt". Mer intrikat er takk-for-at-du-ikke-varianten, som på subtilt vis anklager, men kan hevde at det ikke anklager deg, skiltleseren, for å kunne tenkes å bryte forbudet. Eks. Takk for at du ikke røyker.

Forbudsskilt har også ulik underholdningsverdi. Generelt kan man si at jo mer spesifikt et forbud er, jo morsommere blir det. Av de ovennevnte India-skiltene er spiseforbudet marginalt morsommere enn kløforbudet. Spiseforbudet er jo - som jeg ynder å si demonstrativt lettsindig - en hel liten roman. Kløforbudet er i sin tur morsommere enn et tenkt generelt forbud mot for eksempel å berøre monumentet. Følgelig er Please don't touch ikke morsomt. På Tate Modern i London falt jeg dog i staver over et skilt som sa nettopp det, men med det ladede tillegget Even clean hands cause damage. I Stockholm for mange år siden mistet jeg et øyeblikk besinnelsen og bare måtte klappe en geit av Picasso. Straks kom en museumsvakt bort til meg og sa: Man får inte röra konsten. Da jeg som barn gikk amok i lekebutikken og forklarte for butikkdamen at jeg bare så, svarte hun at man ser ikke med fingrene. De to siste er eksempler på muntlig overleverte forbud. Disse har det sympatiske trekket at de ikke rammer uskyldige, men kan rettes mot dem som allerede bryter loven. En ulempe er den enorme forlegenheten som ofte rammer den tilsnakkede.

Forbudsskilt forteller noe om hva folk pleier å tillate seg. På en del offentlige dametoaletter i St. Petersburg har jeg sett oppklistrede A4-ark med påskriften: IKKE STÅ PÅ TOALETTSETET!!! Noen ganger illustrert av et par pensko med stiletthæler. I mitt stille sinn lurer jeg på hvordan det er fysisk mulig å sitte på huk på et toalettsete med stiletthæler. Men skiltet står der, så noen klarer det åpenbart.
I en heis jeg kjørte ofte i samme by for noen år siden, var det to omfattende lister med påbud og forbud. Det beste var: Det er forbudt å benytte heisen i ruspåvirket tilstand. Selv tar jeg ofte trappa i edru tilstand fordi det er sunt, osv, men jeg har prøvd uten hell å forestille meg det mennesket som dritings tar seg inn i en heis, gir seg til å lese regelverket for så å ta trappa i stedet. Så dette siste får stå som eksempel på dumme forbud og med dette slutter vår undersøkelse av forbudsskilt.

Oversetter og oversatt

, originally uploaded by edna webster.

Dårlig skjult oppspilthet hos nybakt romanoversetter. (Foto: Tina Åmodt.) Jeg reiste med tre busser, én båt og et tog, over fjord og langs fjell, for å rekke fra Ullensvang til lanseringen av Køen på Logen bar i Bergen. I intervju med Ingunn Lunde og Martin Paulsen fra Universitetet i Bergen røpet Vladimir Sorokin at han har lekt med tanken på å skrive en Køen 2 som skulle ta for seg bilkøene i Moskva, og han spår at "mange kommer til å skrive om køer i tiden som kommer". Den store russiske forfatter intervjues også av Knut Hoem på Litteraturhuset torsdag 5. november kl. 20.

Sorokin på norsk

Tidligere i år hadde jeg gleden av å oversette Vladimir Sorokins (f. 1955) debutroman Køen, som nettopp har kommet ut på Flamme forlag. Den var vanskelig å oversette, men er morsom å lese. Over drøye 200 sider beveger man seg som et frittflyvende, lyttende øre fram og tilbake i en enorm kø i Moskva på slutten av 1970-tallet. Man får ingen annen informasjon enn den som framgår av de replikkene man får med seg. Man lytter litt til én samtale, flyr raskt forbi en annen. Bare unntaksvis forstår man hvem som snakker.

– Hvem er sist, kamerat?
– Jeg. Men det står ei dame i blå kåpe bak meg igjen.
– Så jeg er bak henne?
– Ja. Hun kommer straks. Du kan stå bak meg imens.
– Blir du stående en stund, eller?
– Ja da.
– Jeg må ut en tur nemlig. Men jeg blir ikke lenge …
– Kan du ikke vente til hun kommer tilbake? Hvis ikke blir det jeg som må jeg begynne å forklare hvis det kommer noen … Hun skulle ikke bli lenge …
– Greit, da venter jeg. Har du stått lenge?
– Nei da, ikke så veldig.
– Veit du hva kvota er på?
– Veit da faen … Jeg har ikke spurt engang. Du veit ikke hva kvota er på?
– Jeg veit ikke i dag, men i går var det to.
– To, bare?
– Mm. Først var det fire, og så ble det to.
– Ikke mer? Da er det jo meningsløst å stå i kø …

Det skorter ikke på samtaletemaer. Den forferdelige varmen. Hvor man fikk kjøpt smør i går. Hva man egentlig står i kø for å kjøpe i dag. Hvilket nummer man har i køen. Hvor mange timer man har stått. Hvor lenge man tror det er igjen. Hvor gal man blir av å vente.

Man blir litt gal av å lese også. Man prøver å skille ut enkeltstemmer i den anonyme surringen. Man står ved siden av når unge Vadim sjekker opp Lena. Man står sammen med dem i kantinekø. (Et langt stykke Kø går i kantina på rekke og rad for ikke å gå surr i rekkefølgen.) Man er med når de sover på en benk i parken. (Køen avvikles ikke om natta, den tar bare en pause.) Så blir Lena forført av en annen mann og befinner seg plutselig utenfor hørevidde. Mens vi får være med Vadim på fylla. Han våkner møkkete og forvirret på bakken i solsteika noen timer senere, men hans første klare tanke går til køen: Hvor sto han egentlig? Har det vært hans tur allerede? Har han stått forgjeves?

Vadim tilfører kjærkommen romantikk og spenning i en stort sett gudsjammerlig kjedelig kø. Likevel er det kanskje de aller mest monotone partiene som gjør størst inntrykk i denne boka, nemlig oppropene. De flere tusen køende blir med jevne mellomrom ropt opp for å holde orden i rekkene:

– Kotsjetova!
– Ja!
– Laskarzjevskij!
– Ja!
– Burmistrova!
– Ja!
– Fjodorova!
– Ja!
– Stolbova!
– Ja!
– Smekalina!
– Ja!

Vi får ikke være med på oppropene i sin helhet, men hører nok til at vi priser oss lykkelige over akkurat det. Den strømmen av etternavn som har fått plass i romanen varer lenge nok til å framkalle både overgiven latter og stille desperasjon hos leseren. Til slutt tenker jeg på en linje fra Anna Akhmatovas berømte poem Requiem: "Jeg skulle så gjerne ha nevnt dere alle ved navn." I Køen blir ganske mange nevnt.

Det er natt

Denne bloggen kommer til verden takket være en liten gul bok jeg fikk av en jente i St. Petersburg for noen uker siden. Den heter Livet er et teater, kom ut i 2006 og inneholder et slags best-of-utvalg av den russiske forfatteren Ljudmila Petrusjevskajas (f. 1938) noveller, samt romanen Det er natt. Jeg fikk boka med en advarsel: "Ikke les for mye."

Den første historien begynner slik: "De ble kjent - sånt skjer - i en barkø." En mann og en kvinne nærmer seg hverandre. Selve barbesøket beskrives for ham som "en oppstigning mot de andre, mot vanlige og skikkelige folk som [henne]. Mens for henne var det muligens et fall, mistenkte han, for hva gjør en anstendig kvinne på pub blant menn som banner og sverter (...)".

De snakker sammen. Han blir imponert over hennes oversikt over byens vannhull, hun aner at han ikke er vant til å få oppmerksomhet fra kvinner. Hun leser dikt for ham, som hun skrev til sin forrige mann, som var alkoholiker og som hun gjemte flaskene fra. "Lite ante han at hun helte innholdet i seg selv (...)". Vi får høre om hvordan eksmannen til slutt, i raseri over de forsvunne flaskene, forsøker å kaste kona fra balkongen, men i sin fordrukne tilstand ikke legger merke til at hun klarer å klamre seg fast til gelenderet. Hun blir hengende og dingle på utsiden av blokka, mens han sitter på kjøkkenet og funderer på hva han skal si til politiet. Forbipasserende på gata bryter seg inn i leiligheten, og den krokfingrede overlevende reddes inn i varmen. Bare for å bli kastet ut for godt noen timer senere, skjønt denne gangen den vanlige veien, via trappa.

Denne tragikomiske historien er det bare vi som får høre. Siden har kvinnen bodd hos moren sin, "med krokede fingre, og ute av stand til å begynne å lete etter jobb. Barbesøket var begynnelsen på en ny æra for henne."

Han spanderer øl til pengene tar slutt, da går de hjem. Hun er glad for at han har egen leilighet, han er glad for at han har rent sengetøy i skapet.

De elsker, sovner. Hun våkner kort etter av at han har tisset på seg. Hun kler på seg, setter seg ved bordet og "tenker over sin skjebne til lyden av snorking og stanken av piss" før hun tar en overdose beroligende piller, "som hun hadde gjort klar for lenge siden".

Den lykkelige slutten kommer her i form av en "ren seng (...), varm frokost og samtale med lege" på psykiatrisk avdeling der den ulykkelige kvinnen våkner etter nok en gang å ha blitt reddet.

Dette er den første av 27 noveller, og den er typisk. Petrusjevskajas grunntone er nattsvart. Hun skildrer en virkelighet så elendig at man flere ganger må avbryte lesingen for å hvile blikket på noe annet. Hun går rett på sak og forteller usentimentalt og ofte halsbrekkende raskt om tragiske enkeltskjebner i et brutalt samfunn. Hvorfor jeg som leser ikke bare blir knust under det massive mørket som skrives fram, men også blir rusket tak i, drevet til å starte en blogg, skal jeg fortelle mer om siden.