Det er natt

Denne bloggen kommer til verden takket være en liten gul bok jeg fikk av en jente i St. Petersburg for noen uker siden. Den heter Livet er et teater, kom ut i 2006 og inneholder et slags best-of-utvalg av den russiske forfatteren Ljudmila Petrusjevskajas (f. 1938) noveller, samt romanen Det er natt. Jeg fikk boka med en advarsel: "Ikke les for mye."

Den første historien begynner slik: "De ble kjent - sånt skjer - i en barkø." En mann og en kvinne nærmer seg hverandre. Selve barbesøket beskrives for ham som "en oppstigning mot de andre, mot vanlige og skikkelige folk som [henne]. Mens for henne var det muligens et fall, mistenkte han, for hva gjør en anstendig kvinne på pub blant menn som banner og sverter (...)".

De snakker sammen. Han blir imponert over hennes oversikt over byens vannhull, hun aner at han ikke er vant til å få oppmerksomhet fra kvinner. Hun leser dikt for ham, som hun skrev til sin forrige mann, som var alkoholiker og som hun gjemte flaskene fra. "Lite ante han at hun helte innholdet i seg selv (...)". Vi får høre om hvordan eksmannen til slutt, i raseri over de forsvunne flaskene, forsøker å kaste kona fra balkongen, men i sin fordrukne tilstand ikke legger merke til at hun klarer å klamre seg fast til gelenderet. Hun blir hengende og dingle på utsiden av blokka, mens han sitter på kjøkkenet og funderer på hva han skal si til politiet. Forbipasserende på gata bryter seg inn i leiligheten, og den krokfingrede overlevende reddes inn i varmen. Bare for å bli kastet ut for godt noen timer senere, skjønt denne gangen den vanlige veien, via trappa.

Denne tragikomiske historien er det bare vi som får høre. Siden har kvinnen bodd hos moren sin, "med krokede fingre, og ute av stand til å begynne å lete etter jobb. Barbesøket var begynnelsen på en ny æra for henne."

Han spanderer øl til pengene tar slutt, da går de hjem. Hun er glad for at han har egen leilighet, han er glad for at han har rent sengetøy i skapet.

De elsker, sovner. Hun våkner kort etter av at han har tisset på seg. Hun kler på seg, setter seg ved bordet og "tenker over sin skjebne til lyden av snorking og stanken av piss" før hun tar en overdose beroligende piller, "som hun hadde gjort klar for lenge siden".

Den lykkelige slutten kommer her i form av en "ren seng (...), varm frokost og samtale med lege" på psykiatrisk avdeling der den ulykkelige kvinnen våkner etter nok en gang å ha blitt reddet.

Dette er den første av 27 noveller, og den er typisk. Petrusjevskajas grunntone er nattsvart. Hun skildrer en virkelighet så elendig at man flere ganger må avbryte lesingen for å hvile blikket på noe annet. Hun går rett på sak og forteller usentimentalt og ofte halsbrekkende raskt om tragiske enkeltskjebner i et brutalt samfunn. Hvorfor jeg som leser ikke bare blir knust under det massive mørket som skrives fram, men også blir rusket tak i, drevet til å starte en blogg, skal jeg fortelle mer om siden.