Russisk grammatikk av Terje Mathiassen

Jeg har et minne om å prøve å lese en setning høyt, men bli hindret av nesten dødbringende latterkramper. Det var senhøstes 2003, snart eksamen i russisk storfag, og på pensum sto Terje Mathiassens Russisk grammatikk (Universitetsforlaget 1990).

Vanlige mennesker leser ikke grammatikkbøker med mindre de må, og må ikke med mindre de har eksamen. Det er effektivt og enkelt å snakke om bøker kontrastivt, så jeg vil i det videre dra veksler på min skildring av Annie Christensens Russisk grammatik (se forrige post).

Der Russisk grammatik forteller deg det du vil og trenger å vite om russisk grammatikk, men hensynsfullt hopper bukk over sjeldnere unntak fra de allerede nokså innfløkte hovedreglene, gjør Russisk grammatikk en imponerende innsats for å gjøre rede for disse. I pakt med ambisjonsnivået har Mathiassens grammatikk en streng hierarkisk struktur med opptil fem underkapittelnivåer, der vi på nederste nivå kan fordype oss i 9.5.2.3.3 Predikatorer som dels krever PF dels IPF aspekt uten nektelse, før vi skyter opp til vannflaten for å danne oss et overblikk i 9 Verb, før vi igjen dykker ned til 9.8.3 for å lese om Gerundiums evne til å uttrykke diatesemotsetninger.

(Denne siste evnen er forresten ganske begrenset i russisk, men den forekommer, hvilket det føres bevis for med følgende litterære eksempel som her kun gjengis i oversettelse: "Men de (inntrykkene) var (stod) prentet i hans minne og, idet/fordi de ikke ble glemt på lenge, så plaget/gjorde de ham i det skjulte urolig etterpå.")

Som muligens har framgått er Russisk grammatikk noe mindre glassklar og rystende vakker enn Russisk grammatik. Russisk grammatikk er et komplisert og mangefasettert verk, til tider nærmest ugjennomtrengelig for leseren, som gang på gang formelig blir kastet ut av teksten. Når den likevel har en spesiell plass i mitt hjerte er det mye på grunn av det lunefulle russiske språk, som i sannhet utgjør en så komplisert og mangefasettert virkelighet at jeg kan gå med på at den muligens best ytes rettferdighet nettopp i det uttrykket som Mathiassen har kommet fram til.

Lenger behøver vi egentlig ikke å trekke vår kontrastive skildring før vi igjen hengir oss til et ras av eksempler og med det lar innlegget ebbe ut: 

"Ikke besøkte han noen selv, og hadde (heller) ikke (aldri) gjester."
"sola skinte, og det regnet" (på samme tid)
"foreleseren snakket om landets politikk og fortalte dessuten (likeledes) om dets økonomi"
"både gitaren min brente opp, og fotografiet (også), og alle brevene mine"
"det lir mot vår, men kulda blir (likevel) bare verre"
"jeg kom tidlig hjem, men han ble (igjen) til konserten var slutt" (= man kunne ventet at han ville slå følge med meg, men det gjorde han ikke)
"I hver krets dannes det flere sentra, der studiet vil foregå under ledelse av erfarne lærere"
"i verden er det fremdeles ikke så få moralsk fordervede mennesker for (hvilke/) hvem en idé bare varer en viss tid, akkurat som klær(ne)"
"hvis du (skulle) ville, kunne du overnatte"
"siden/når det (nå/altså) ikke regner, kan vi gå videre"
"om/hvis jeg var keiserinne, sa den tredje søsteren, ville jeg ha født vår kjære (fader) tsar en helt (kjempe)"