Gi meg! Mer!

Дай мне!, originally uploaded by suzanotsjka.

Da 20 år gamle Irina Denezjkina debuterte med novellesamlingen Gi meg! (Дай мне!) i 2002 begynte det straks å hagle med karakteristikker som den russiske litteraturens nye stjerne, kultfigur og enfant terrible. Boka ble snart oversatt til en rekke språk (nesten 20, har jeg hørt), blant annet engelsk og svensk, og Denezjkina ble nominert til priser, invitert til tv-programmer og intervjuet og fotografert i mange land.

Den unge forfatteren hadde ikke akkurat fallbudt sine varer. Året før hadde hun lagt ut noen historier på det dikt.no-tilsvarende nettstedet proza.ru for å få tilbakemelding fra litt flere enn sine nærmeste venner. Men en kunstkritiker leste historiene, falt pladask, kontaktet forlag, og snøballen begynte å rulle. Selv har Denezjkina uttalt at hun selv antok at hun nok "kom til å gi ut en bok en dag", men trodde at det "ikke var noe man gjorde før man ble 40".

I dag var jeg tvunget til å ta bussen grytidlig, og det var iskaldt og mørkt, som det fremdeles ofte er i Norge i desember, all global oppvarming til tross. På bussholdeplassen var jeg med mine 28 år desidert eldst, de andre var kids, 14-15-16-åringer i tynne grå joggebukser, klumpete boblejakker og uten unntak barhodete.

Umulig å se på sånt uten at minnene og medfølelsen veller opp i en, man får lyst til å fortelle dem at det blir bedre siden, forelesningene på universitetet begynner sjelden før ti, og ingen ringer hjem til foreldrene dine hvis du uteblir. Det blir legitimt å gå med lue.

Men kidsa har en egen måte å virke selvtilstrekkelige på, så det ble ikke til at jeg snakket med dem.

Men Irina Denezjkina rapporterer med knatrende tastatur rett fra hjertet på denne frosne flokken.

Gi meg! består av 11 noveller som alle befolkes av tenåringer, og enkelte av historiene er nærmest stappfulle av dem: drikkende, gråtende, skulkende, pillespisende, suicidale, dansende, elskende og syngende tenåringer. Vi møter dødsdeilige Volkova som ligger med rike menn og med barnlig kynisme evaluerer deres biler og kjønnsorganer i samtale med sin bestevenninne, den halvt frastøtte jeg-fortelleren, som på sin side er smertefullt forelsket i en yngre og lavere, men usedvanlig vakker gutt som har tilbedt henne på nettet og giftet seg med henne virtuelt, men som IRL ikke er i stand til å legge an på sin modellvakre chatvenninne. Majoriteten av guttene spiller i punkband eller er rappere, jentene flokker seg rundt dem, fylleorgier ender med samsoving i sofaer og på bord og på gulvet der enkelte forelska par hvisker sangtekster i ørene på hverandre som dikt i halvsøvne. Det flommer over av sitater fra og referanser til vestlig og russisk populærmusikk, samt guttenes "egenskrevne" sangtekster, som ofte er de beste - og verste.

Det handler aldri om Sovjet, det refereres aldri til den rike russiske litteraturarven, og det moraliseres aldri. Til gjengjeld bannes det grovt og over en utrolig lav sko (og dette har Denezjkina blitt intervjuet mye om), synsvinklene skifter skitsnabbt, og den fysiske volden er også nesten allestedsnærværende. "Post scriptum" er en eneste fantasi om seksualisert vold av den dødbringende typen (les: American Psycho, Bret Easton Ellis), mens "Vasia" er en absurd fortelling om en liten gutt som blir banket av foreldrene når han kommer hjem med utslåtte tenner og blødende etter å ha blitt slått i hodet med murstein av naboungene og siden forsøkt voldtatt av guttene på skolen. Men det absurde består i at han en dag oppdager noen små grønne menn som om nettene voldtar, torturerer og spiser uteliggere av begge kjønn utenfor blokka der Vasia bor. Gutten benytter anledningen når bestefaren dør, han smører liket inn med revegift og dumper det utenfor blokka før foreldrene har oppdaget dødsfallet. De grønne mennene spiser bestefaren, blir forgiftet og dør - og uteliggerbestanden skyter fart igjen. (Denne novellen er forresten oversatt av Dina Roll-Hansen og sto på trykk i Nordahl & Eftf.s russlandsnummer i 2006 - hvis noen føler seg fristet.)

La det være sagt at "Vasia" er den mest ekstreme voldsskildringen i boka, og at Gi meg! forøvrig er full av fine skildringer av såkalt gryende seksualitet: ensidige forelskelser, ufrivillige førstesamleier og nerveslitende, uforståelige blandinger av vennskap og kjærlighet. Det er komisk og tragikomisk - og noen ganger kanskje til og med komitragisk. I min utgave av boka, fra 2005. er det lagt til en ekstra fortelling der Denezjkina skildrer sin egen reise fra hjembyen Jekaterinburg til St. Petersburg der hun skal ta imot en litteraturpris. Med på slep har hun to av guttene som figurerer i boka (Denezjkina har aldri lagt skjul på at nesten alle karakterene er hentet fra hennes egen omgangskrets og at hun sjelden tar seg bryet med å forandre navnene), hooker opp med noen flere beundrere i Piter, har en heidundrende fest med dem på hotellrommet sitt før hun om morgenen klager på hodepine og kaster dem ut. Tenårene er over, hun er en 20 år gammel stjerne nå. Eller et stjerneskudd.

Nå er hun 28. Jeg håper det kommer mer.