Døden og pingvinen

Døden og pingvinen, originally uploaded by suzanotsjka.

Andrej Kurkov (f. 1961) er både Ukrainas mestselgende forfatter og den som er mest kjent internasjonalt, med oversettelser til minst 21 språk. Han er utdannet japansktolk og snakker visst nok hele 11 språk. Kurkov begynte å skrive som sjuåring da to av hans tre hamstere døde på tragisk vis* og inspirerte den unge eieren til å forfatte et dikt om den etterlatte tredje hamsterens ensomhetsfølelse. Da også denne siste hamsteren kort tid senere døde under tragiske omstendigheter*, skrev den enda ensommere Andrej et dikt om Lenin.

Kurkovs gjennombruddsroman heter på norsk Døden og pingvinen og kom ut i 2006 i Dina Roll-Hansens oversettelse på Cappelen forlag, ti år etter at den ble utgitt i Ukraina første gang. I postsovjetiske Kiev tidlig på 90-tallet har både menneskene og dyra det tøft. Viktor bor i en mørk og kald leilighet sammen med pingvinen Misja, som dyrehagen så seg nødt til å selge på grunn av penge- og matmangel.

Inne i leiligheten er det stadig strømbrudd, og fra gata lyder sporadiske skuddvekslinger. Under disse omstendighetene forsøker Viktor å være forfatter, men det eneste han får til er ”veldig korte historier, så korte at selv om noen hadde villet betale for dem, ville de ikke være nok til å leve av”.

Så får plutselig talentet hans en anvendelse likevel, sjefsredaktøren i en stor avis ber ham skrive nekrologer, mot god betaling og under pseudonym, for politikere, samfunnstopper og andre banditter – som fremdeles er i live.

Døden og pingvinen er like dyster som den er rasende festlig. I begynnelsen er Viktor frustrert over at de glitrende nekrologene hans ikke blir lest, siden de han skriver om ikke dør. Så begynner den ene etter den andre å falle fra, og den godt betalte nekrologforfatteren blir stadig mer ubekvem med sin egen rolle i et spill han ikke kan overskue. Men det er vanskelig å trekke seg nå.

Mye av komikken i Døden og pingvinen består i de nøkterne skildringene av pingvinens gjøren og laden, og Viktors spekulasjoner i dens eventuelle følelsesliv. Misja kom inn i Viktors liv bare en uke etter at han ble dumpa av dama, men ”pingvinen Misja brakte med seg sin egen ensomhet, og nå bare utfylte de to ensomhetene hverandre og ga mer inntrykk av gjensidig avhengighet enn vennskap.” Snart får Viktor også ansvaret for den fire år gamle datteren til en av oppdragsgiverne sine, lille Sonja, og er knapt noen ensom mann lenger. Han har sin fulle hyre med å gjette seg til pingvinen og fosterdatterens behov, fyller badekaret med fisk og lar kjøleskapsdøra stå åpen, så Misja kan stå og kjøle seg. All ømheten og omsorgen som utveksles innad i den noe uvanlige familien står selvsagt i grell kontrast til de fingerte selvmordene, fallene fra vinduer og skuddene som rammer Viktors nekrologobjekter én etter én.

Siden jeg ikke har den norske utgaven for hånden har jeg tillatt meg å oversette noen små setninger fra russisk selv.

*”på tragisk vis” betyr her ”spist av en katt” og ”klemt i hjel av en dør”
**”også under tragiske omstendigheter” betyr ”i et stygt fall ut balkongdøra og ned på asfalten”
Kilde: Wikipedia.

A Kind of Christmas Card

Kalkun, originally uploaded by suzanotsjka.

Nok et nytt år nærmer seg slutten og det er på tide å oppsummere. Det årlige jule brevet har jo nærmest blitt for en tradisjon å regne. En anledning til å tenke over alt som skjer og minnes. I sommer var vi i Thailand. Det var fint. I Thailand er det en del fattigdom og prostitusjon. Tankevekkende og noe å ta med seg videre. Vi skal være glade for det vi har. Barna er noe av det. De blir større. Eivind har begynt på NTNU. Trives. Jul skal vi feire i Spania. Ellen har fått seg samboer, hun er jo lege allerede, vi håper på barnebarn. Tiden flyr, med utfordringer, gleder og noen sorger. Samvær, kos, tid til å tenke. Begynt på spansk kurs, utfordrende! Fått bad på soverommet. Litt hotell følelse hver dag! En glassvegg gir rom følelse samtidig som vi kan sove med åpent vindu. Fantastisk utsikt fra badekaret. Toalettet er selvfølgelig diskret plassert. Viktig å få være alene. Tusen takk for plomme syltetøyet.

Julekrybbe

Julekrybbe 2, originally uploaded by suzanotsjka.

Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe.

Jevgenij Onegin

Renee og Dmitrij, originally uploaded by suzanotsjka.

Problemet med poesiens uoversettelighet kan løses ved at man lar noen som Tsjajkovskij tonsette den.

Russlands store nasjonalskald Aleksandr Pusjkin (1799-1837) levde kort, men effektivt. Det kan noen ganger virke som at hver eneste linje han skrev har gått inn i den russiske dagligtale som munnhell og visdomsord, samt at man sjelden hører navnet hans nevnt uten epiteter av typen "den geniale dikter", etc.

Men på poesifestivalen Audiatur i november snakket jeg forventningsfullt med en fransk poet som hadde lest Pusjkin i oversettelse, "et franchement, ça ne donne RIEN," sa hun. (=Det gir meg ikke en dritt)

Til trøst for dem som også måtte synes dét, har Pusjkins forfatterskap generert flere flotte operaer, for eksempel Glinkas Ruslan og Ljudmila, Musorgskijs Boris Godunov og Tsjajkovskijs Spar dame.

Men i denne søte førjulstid vil jeg først og fremst anbefale avnjutning av The Metropolitan Operas oppsetning av Tsjajkovskijs Jevgenij Onegin på DVD, med Renée Flemming og Dmitrij Khvorostovskij i hovedrollene. Pusjkins aller mest kjente verk, Jevgenij Onegin - En roman på vers, er slanket og slengt litt rundt. Det man går glipp av ved ikke å kunne russisk får man tilbake musikalsk i form av en sammenhengende hit parade. Og det er selvsagt tekstet på mange språk, så man også kan få med seg det tragiske firkantdramaet mellom koketten Olga, poeten Lenskij, tankefulle Tanja og selveste Onegin.

Under: Renée Flemming i rollen som Tanja.

Gi meg! Mer!

Дай мне!, originally uploaded by suzanotsjka.

Da 20 år gamle Irina Denezjkina debuterte med novellesamlingen Gi meg! (Дай мне!) i 2002 begynte det straks å hagle med karakteristikker som den russiske litteraturens nye stjerne, kultfigur og enfant terrible. Boka ble snart oversatt til en rekke språk (nesten 20, har jeg hørt), blant annet engelsk og svensk, og Denezjkina ble nominert til priser, invitert til tv-programmer og intervjuet og fotografert i mange land.

Den unge forfatteren hadde ikke akkurat fallbudt sine varer. Året før hadde hun lagt ut noen historier på det dikt.no-tilsvarende nettstedet proza.ru for å få tilbakemelding fra litt flere enn sine nærmeste venner. Men en kunstkritiker leste historiene, falt pladask, kontaktet forlag, og snøballen begynte å rulle. Selv har Denezjkina uttalt at hun selv antok at hun nok "kom til å gi ut en bok en dag", men trodde at det "ikke var noe man gjorde før man ble 40".

I dag var jeg tvunget til å ta bussen grytidlig, og det var iskaldt og mørkt, som det fremdeles ofte er i Norge i desember, all global oppvarming til tross. På bussholdeplassen var jeg med mine 28 år desidert eldst, de andre var kids, 14-15-16-åringer i tynne grå joggebukser, klumpete boblejakker og uten unntak barhodete.

Umulig å se på sånt uten at minnene og medfølelsen veller opp i en, man får lyst til å fortelle dem at det blir bedre siden, forelesningene på universitetet begynner sjelden før ti, og ingen ringer hjem til foreldrene dine hvis du uteblir. Det blir legitimt å gå med lue.

Men kidsa har en egen måte å virke selvtilstrekkelige på, så det ble ikke til at jeg snakket med dem.

Men Irina Denezjkina rapporterer med knatrende tastatur rett fra hjertet på denne frosne flokken.

Gi meg! består av 11 noveller som alle befolkes av tenåringer, og enkelte av historiene er nærmest stappfulle av dem: drikkende, gråtende, skulkende, pillespisende, suicidale, dansende, elskende og syngende tenåringer. Vi møter dødsdeilige Volkova som ligger med rike menn og med barnlig kynisme evaluerer deres biler og kjønnsorganer i samtale med sin bestevenninne, den halvt frastøtte jeg-fortelleren, som på sin side er smertefullt forelsket i en yngre og lavere, men usedvanlig vakker gutt som har tilbedt henne på nettet og giftet seg med henne virtuelt, men som IRL ikke er i stand til å legge an på sin modellvakre chatvenninne. Majoriteten av guttene spiller i punkband eller er rappere, jentene flokker seg rundt dem, fylleorgier ender med samsoving i sofaer og på bord og på gulvet der enkelte forelska par hvisker sangtekster i ørene på hverandre som dikt i halvsøvne. Det flommer over av sitater fra og referanser til vestlig og russisk populærmusikk, samt guttenes "egenskrevne" sangtekster, som ofte er de beste - og verste.

Det handler aldri om Sovjet, det refereres aldri til den rike russiske litteraturarven, og det moraliseres aldri. Til gjengjeld bannes det grovt og over en utrolig lav sko (og dette har Denezjkina blitt intervjuet mye om), synsvinklene skifter skitsnabbt, og den fysiske volden er også nesten allestedsnærværende. "Post scriptum" er en eneste fantasi om seksualisert vold av den dødbringende typen (les: American Psycho, Bret Easton Ellis), mens "Vasia" er en absurd fortelling om en liten gutt som blir banket av foreldrene når han kommer hjem med utslåtte tenner og blødende etter å ha blitt slått i hodet med murstein av naboungene og siden forsøkt voldtatt av guttene på skolen. Men det absurde består i at han en dag oppdager noen små grønne menn som om nettene voldtar, torturerer og spiser uteliggere av begge kjønn utenfor blokka der Vasia bor. Gutten benytter anledningen når bestefaren dør, han smører liket inn med revegift og dumper det utenfor blokka før foreldrene har oppdaget dødsfallet. De grønne mennene spiser bestefaren, blir forgiftet og dør - og uteliggerbestanden skyter fart igjen. (Denne novellen er forresten oversatt av Dina Roll-Hansen og sto på trykk i Nordahl & Eftf.s russlandsnummer i 2006 - hvis noen føler seg fristet.)

La det være sagt at "Vasia" er den mest ekstreme voldsskildringen i boka, og at Gi meg! forøvrig er full av fine skildringer av såkalt gryende seksualitet: ensidige forelskelser, ufrivillige førstesamleier og nerveslitende, uforståelige blandinger av vennskap og kjærlighet. Det er komisk og tragikomisk - og noen ganger kanskje til og med komitragisk. I min utgave av boka, fra 2005. er det lagt til en ekstra fortelling der Denezjkina skildrer sin egen reise fra hjembyen Jekaterinburg til St. Petersburg der hun skal ta imot en litteraturpris. Med på slep har hun to av guttene som figurerer i boka (Denezjkina har aldri lagt skjul på at nesten alle karakterene er hentet fra hennes egen omgangskrets og at hun sjelden tar seg bryet med å forandre navnene), hooker opp med noen flere beundrere i Piter, har en heidundrende fest med dem på hotellrommet sitt før hun om morgenen klager på hodepine og kaster dem ut. Tenårene er over, hun er en 20 år gammel stjerne nå. Eller et stjerneskudd.

Nå er hun 28. Jeg håper det kommer mer.

Swebus express - en hyllest

Monotone reisemønstre gir god anledning til å evaluere transportmidler.

Siden i fjor høst har jeg reist mellom Oslo og Gøteborg uhorvelig mange ganger. Jeg har kjørt tog og til og med fly, men aller mest buss. Når det ideelle framkomstmiddelet skal kåres, faller selvsagt fly på sin egen urimelighet, man kan jo ikke kle av og på seg i sikkerhetskontrollen, fordele sin væske i små beholdere à 10 milliliter og legge beholderne i gjennomsiktige plastposer, styrte Farrisen foran vaktene, gi fra seg lommekniven, bli befølt og røntgenfotografert, kjøre flybuss og flytog, få dotter i ørene og bruke opp klimakvoten sin for å tilbakelegge en strekning som tar under fire timer med buss eller tog. Nå det er sagt skal det sies at jeg elsker å kjøre både tog og fly, så når buss her går av med seieren har det mest å gjøre med Swebus express' uslåelige kombinasjon av superlav pris, hyppige avganger og trådløst nett. Dertil kommer at bussen kjører like fort eller fortere enn toget, takket være sendrektigheten når det gjelder å innføre høyhastighetstog i Norge. At det ennå ikke er så vanlig med trådløst nett og mobildekning på fly får så være, men at NSB i sine komfortvogner tilbyr strømuttak, hello, det imponerer ikke meg.

Men dette skal ikke handle om NSBs tilkortkommenheter, men være en hyllest til Swebus express generelt og til enkelte bussjåfører spesielt. Yrkesstolthet er en fantastisk ting, og den siste tiden synes jeg jeg har sett den vokse hos bussjåførene. Det begynte en gang i august, på den siste ordinære bussen mellom Bussterminalen i Oslo og Lørenskog. Passasjerene sitter søvnige med hodet lutet mot den kalde ruta og venter på at bussen skal kjøre idet den unge mannen i førersetet griper mikrofonen og sier med dyp og sensuell stemme: "Hei og velkommen til buss 411 som kjører til Lillestrøm. Mitt navn er Ahmed, bussen er en Volvo, beregnet ankomsttid til Lillestrøm er 0120. Jeg håper dere alle vil få en trivelig reise." Effekten var påtakelig. Folk åpnet øynene og kikket rundt seg og på hverandre med oppglødde smil. Det var jo som på flytoget! Man kunne leke at man skulle på ferie.

I skrivende stund sitter jeg på Swebus, og det er ikke noe dårligere her. Bussjåføren er av den usedvanlig joviale typen, innledet med å ønske velkommen og presentere seg selv, gjorde rede for hvor lenge han har kjørt buss og hvor lenge han har jobbet i Swebus. "Beregnet ankomsttid er 1345, men jeg vil benytte anledningen til å sette spørsmålstegn ved det klokkeslettet, for det er mange potensielle hinder som kan komme i veien. Jeg tenker blant annet på trafikkulykker, som kan forekomme hvor som helst, når som helst og hvordan som helst. Men også på veiarbeid. Og ikke minst er det den norska tullen som sjekker oss ni av ti ganger, og der risikerer vi å bli stående lenge."

De av og til ganske lange tollstoppene kan nok være et minus. Men man kan også som hvithudet innehaver av norsk eller svensk pass ha godt av å se hvilke intervjurunder andre må gjennom for å slippe over interne grenser i Schengen. En gang dette ritualet tok usedvanlig lang tid og en av de ytterst få gangene da bussen faktisk ble forsinka, reddet bussjåføren situasjonen med en avvæpnende vits: "Jeg har bestemt meg for ikke å ta ekstra betalt for de ekstra timene dere fikk sitte på bussen." Muligens er jeg bare usedvanlig lettmort, men jeg levde godt på den vitsen hele resten av dagen og lever i grunn godt på den innimellom fremdeles.

Så konklusjonen må være at alle transportmidler har sine for- og baklemper, men at på strekningen Gøteborg-Oslo er Swebus best uten protest, og at de høflige og morsomme bussjåførene gjør verden til et bedre sted å være.

Kramligan

Kramligan, originally uploaded by suzanotsjka.

De bor i et tre i parken mellom universitetet og Aschebergsgatan, og de kaller seg Kramligan. Ingen vet hvor de kommer fra, eller hvor lenge de skal klamre seg fast der oppe. Men folk har begynt å snakke sammen: Er det disse lysende skapningene som har satt opp de gåtefulle rosa Pusstasjonene rundt omkring i byen? Men hvorfor må de bo i et tre? Hater Gøteborgerne offentlig klemming og kyssing så intenst at Kramligaen ikke ville kunne gå trygt? Eller ville de bli klemt i hjel om de kom ned til oss andre?

Syngende julegran

Syngende julegran, originally uploaded by suzanotsjka.

All kynisme renner av menneskene ved lyden av korsang. I går hadde jeg min andre sterke kor-opplevelse i Gøteborg på under tre uker. Det var et kor forkledt som et syngende juletre som hadde stilt seg opp et steinkast fra Kungsportsavenyn og sang Oh Come All Ye Faithful idet jeg gikk forbi. Jeg ble dratt nærmere og nærmere scenen for hvert håpløse forsøk på å få tatt bilde av lyden. Da de kom til Halleluja-koret i Messiah måtte jeg legge ekstra bånd på meg for ikke å synge med, thi så medrivende virker korsang på menneskene. Det ble nesten uutholdelig magisk av at det snødde, Gøteborgs første i år, tror jeg, selv om det nok kan ha snødd litt én gang mens jeg sov. I dag er det Luciadagen, og jeg føler meg privilegert som våkner i Sverige. I går, på kjøpesenteret Norstan, var det enorme plakater med bilder av svenske jenter som konkurrerer om å bli årets Lucia, og koder man kan sms-e for å stemme på dem. Da jeg var nesten helt hjemme hos meg selv så jeg et lavt Luciatog smyge seg som en lysorm i mørket langs asfalten. Det var både skummelt og pent på en gang.

Kunsten å konversere

Crash course in conversation, originally uploaded by suzanotsjka.

Et lite utdrag fra Flytta hemifrån boken igjen. Det siste holdepunktet er ren poesi:

"Ställ en fråga, gärna med en egen kommentar, för att visa att du är interesserad. Det finns ett antal standardämnen att ta till. De är ofte förvånansvärt användbara, vädret till exempel. För det mesta är vädret dåligt - för varmt eller för kallt - men ibland är det perfekt. Alltid finns det något man kan tycka. Andra klassiske samtalsämnen är sådant som stått i dagens tidning (TV er svårare nu när det finns så många olika kanaler) och semesterplaner.

Undvik:
*Sjukdomar. Speciellt dina egne."

Hur du imponerar på besökare

Hur du imponerar på besökare, originally uploaded by suzanotsjka.

Noen bøker får man med på kjøpet når man leier leilighet. Jeg fikk FLYTTA HEMIFRÅN BOKEN. Enten er det andre særskrivingsregler på svensk enn på norsk, eller så er dette en litt trashy utgivelse, i vilket fall som helst har jeg hatt fine stunder med dette kræsjkurset i alt fra hvordan man finner noen å bo sammen med til hvilke planter som er spesielt seiglivede, og videre til hvor ofte man må vaske, hva man kan spise når man må lage maten selv, samt etikette for uerfarne verter og vertinner, osv. Men det beste kapittelet er det om hvordan man imponerer folk som kommer på besøk, og det er fortrinnsvis med bøker og vin, men "satsa på kvalitet, inte kvantitet." Lykke til!

Forbrukermakt

Forbrukermakt, originally uploaded by suzanotsjka.

Utrota fattigdomen på kafferasten!

Stilarter i følelseslivet

Wikipedia on love, originally uploaded by suzanotsjka.

Innimellom henvender menneskene seg til Google, skriver spørsmål eller bare enkeltord i søkefeltet og havner påfallende ofte hos Wikipedia. Skrevet dansk er trolig noe av det aller vakreste som fins, i hvert fall for norske bokmålsbrukere, som ser sitt morsmål kjørt gjennom en bløtgjørende aldringsmaskin og forvandlet til en sirlig, kommabestrødd løkkeskrift full av de mykeste enkeltkonsonanter samt usynlige små rykk i halsen. Forelskelse er også litt av et fenomen, det er hevet over enhver tvil, men heller ikke denne oppleves likt for alle. Det kan vi lese om i danske Wikipedias fine artikkel om forelskelse som har som bonus en liten oversikt over de fire stilarter i følelseslivet. Men la oss først forstå kjærligheten:

”Holdningerne til kærligheden er meget forskellig fra menneske til menneske. Nogle mener, at man kun elsker én gang i livet, at de straks vil vide det, når de møder deres livs kærlighed, at lige netop deres elskede er et helt særligt menneske - et pragteksemplar af menneskearten - udvalgt til netop dem, og så er der dem, der mener, at kærligheden overvinder alt. At kærligheden har en sådan styrke, at to mennesker der elsker hinanden, vil overvinde alle forhindringer, der måtte optræde på vejen til den fuldendte lykke. Nogen mener, at omtalte holdninger er lidt urealistiske. En undersøgelse har vist, at 40% af de personer, der oplever at blive afvist af målet for deres kærlighed, går ind i en depression.[Kilde mangler] Måske er det ikke så godt, at være alt for urealistisk i sin holdning til kærlighed.”

Jeg griper meg ofte i å tenke på Wikipedia som noe midt i mellom det brokete oppslagsverket det skal være, og en mer avbalansert venn eller venninne som allerede har erfart alt du erfarer, og som står klar til å minne deg på at ingenting av det som river ditt hjerte i stykker representerer noe nytt eller unikt, og måske er det ikke så godt, at være alt for urealistisk i sin holdning til kærlighed.

Men menneskenes holdninger er som nevnt forskjellige, og det er ofte ikke så nemt at endre den stil en har lagt seg til. Likevel kan det være gøy å tenke over hvilken stilart man selv og folk man kjenner, befinner seg i. Det fins fire varianter, se her:

"1. Det heftige følelsesliv. Høj styrke.Høj opmærksomhed. Høj klarhed. Det er mennesker, hvis følelsesliv er en vigtig del af deres liv. De ved, hvad de føler i bestemte situationer, og de har nemt ved at reagere hensigtsmæssigt på deres egne følelser. Kun en trediedel af mændene tilhører i denne gruppe.

2. Det overvældende følelsesliv. Høj styrke, men lav klarhed. Disse mennesker føler sig ofte overvældede og forvirrede over deres indre uro, som de ikke ved hvad er, og hvad den betyder. Derfor kan de ikke reagere hensigtsmæssigt på deres følelser, og følelserne virker ofte hæmmende på dem eller ligefrem lammende. Under en femtedel af mændene har denne stilart, som deres følelsesliv.

3. Det forstandige følelsesliv. Lav styrke. Middel opmærksomhed. Meget høj klarhed. Følelser spiller ikke den store rolle i disse menneskers liv, men når der en gang imellem alligevel opstår en stærk følelsesmæssig reaktion, så forholder de sig fornuftigt og bevidst til følelsen, og de reagerer hensigtsmæssigt på følelserne. To trediedele tilhørende denne gruppe, var mænd.

4. Det kølige følelsesliv. Lav styrke. Lav opmærksomhed. Lav klarhed. Disse mennesker regner ikke følelseslivet for noget, man bør beskæftige sig med endsige "ligge under for". Selv fortrænger de ofte deres følelser. De undgår ofte eller måske ligefrem flygter fra situationer i omverdenen, der kan risikere at udløse føelelsesmæssige reaktioner. Mændene udgør her over tre fjerdedele."

Artikkelen konkluderer med at personer i de to første og kvinnedominerte kategoriene er mindre nervøse, mer utadvendte, vennligere, mer samvittighetsfulle, mindre depressive, mer optimistiske, tryggere og mer tilfredse enn personer i de to siste og mannsdominerte kategoriene, som har problemer med å knytte nære bånd, kun har overflatiske vennskap, er dårligere likt av sine omgivelser og dermed får mindre følelsesmessig og praktisk støtte fra sine medmennesker. Ikke greit å være mann, med andre ord! Selv om det sikkert hjelper å være følelsesmessig avstumpet, og ha så "lav klarhed" at man aldri riktig vil forstå hva som feiler en.

PS. Siden ironi er så vanskelig iler jeg for ordens skyld til og understreker at karakteristikkene av kvinners og menns følelsesliv ikke samsvarer med undertegnedes forestilling om tingenes tilstand, men er sitert med en indre jubel over det danske språk og Wikipedias vilje til å forklare oss alt.

Dårlig hårdag

Bad Hair Month, originally uploaded by suzanotsjka.

Dyrepasserne i Gøteborg beklager at elgene ser litt slitne ut.