Americano på svensk

I går ventet jeg i en hotellbar på at foreldrene mine skulle komme på besøk. Jeg bestilte en americano, og mens jeg ventet på at den skulle bli ferdig sendte jeg en tekstmelding til foreldrene mine med mine koordinater. "Vill du ha lite Ramlösa i din americano?" spurte bartenderen, og jeg svarte litt forbauset: "Ramlösa? I americano? Eh, nei! Eller hva mener du?" Den lille tvilen på slutten skyldtes at jeg vitterlig ikke følger særlig nøye med på utviklingen av kaffevariantene, og for hva jeg visste kunne det godt ha kommet på moten med kullsyreholdig kildevann i kaffen. Så fikk jeg øye på den lille rødrosa drinken mellom meg og den gråhårede bartenderen. Jeg sa: "Jeg bestilte americano." Han sa "Det här är en americano." Jeg sa: "Jeg mente kaffen americano." Han: "Kaffe?" Jeg: "Ja, kaffe. Det er en kaffetype som heter americano." Han heller drinken ut i vasken, kommer tilbake og spør: "Hur gör man den?" I befippelsen fikk jeg meg ikke til å lære ham det, men ba om en helt vanlig, svensk kaffe. Den fikk jeg nesten med en gang, med tilbud om melk og sukker på kjøpet, som jeg høflig takket nei til. Etterpå fikk jeg påfyll fra en sølvfarget kanne. Jeg leste Sofi Oksanens Stalins kossor, og da skravlingen fra de mange norske turistene rundt meg gjorde det vanskelig å konsentrere seg, gikk jeg over til en rikt illustrert bok om de russiske revolusjonene, som jeg nettopp hadde kjøpt. "Kejsarparets döttrar var vackra, speciellt de äldsta flickorna, storfurstinnorna Olga och Tatjana. Storfurstinnan Maria hade inte samma ståtliga hållning som de äldre systrarna och Anastasia var en vildhjärna."

Vildhjärna! Det høres nesten ut som en blomst.