Jul på Liseberg fyller 10 år. Lysshowet blir synlig fra verdensrommet. Gøteborg i et klimaavslappet øyeblikk.
På sporet av den skapte tid
for 8 år siden
onsdag 25. november 2009
Nu tändas fem miljoner juleljus
Jul på Liseberg fyller 10 år. Lysshowet blir synlig fra verdensrommet. Gøteborg i et klimaavslappet øyeblikk.
mandag 23. november 2009
Tog i Russland - til orientering og inspirasjon
Det siste året før jeg opprettet blogg opplevde jeg ved et par anledninger ting som gjorde at jeg fikk lyst til å blogge. Dette hendte særlig på og rundt den transsibirske jernbanen, som jeg reiste med i sommerferien.
Litt var det nok den alminnelige trangen til å skrive reisebrev, som alltid oppstår når man kommer seg litt hjemmefra og tidvis ikke har dekning på mobilen. Men mest var det de trange sovevognene.
Russere er veldig gode på tog. Tvetydigheten er intendert: De er både tålmodige og stillfarende passasjerer som glatt sitter en uke på tog for å gå i et bryllup - og de har supre tog.
Hvis man ikke har intimitetsangst, kan man reise nesten ufattelig langt for utrolig lite penger. Eller man kan betale litt mer og ha både privatliv og flatskjerm. (Vel, den virket ikke akkurat i vår kupé, men satte likevel unektelig en glamorøs spiss på vår delreise.)
Men i det store og hele var vi ikke ute etter komfort og privatliv, vi ville ha autentisitet. Derfor hoppet vi egentlig av den transsibirske jernbanen før vi hadde hoppet på, begynte i St. Petersburg istedenfor Moskva og tok tog 72 til Jekaterinburg.
Den første nøkkelen til å forstå hva som venter en på russiske tog er tognummeret. Jo flere sifre jo dårligere tog, jo nærmere 1 jo bedre. Tog nummer 1 heter Rossija og kjører fra Vladivostok til Moskva. Very popular with westerners. Tog med tre sifre kan være ganske shabby, de med to sifre ganske fine. Oddetall kjører mot øst, partall mot vest.
Når man kjøper billetter er det også viktig å huske på at Russland fremdeles strekker seg gjennom nesten hver eneste tidssone på planeten. Kanskje for å øke bevisstheten om dette opererer togstasjonene og togtabellene etter Moskva-tid. Og det er faktisk en ganske fin følelse å komme inn på togstasjonen i Irkutsk og se at klokka viser fem timer for lite. Når sifrene så skifter til å vise 30 grader celsius lurer man et øyeblikk på om det er temperaturen i Moskva eller Irkutsk.
For å gjøre forvirringen komplett opererer spisevognene inne på toget etter lokaltid. Så hvis man reiser to sammen er det praktisk om den ene bestandig har klokka på Moskva-tid mens den andre følger med på tidssonene. Da slipper man å gå bomturer etter mat - og man har større sjanse for å komme seg tilbake på toget hvis man drister seg til en natt i en av byene som ligger strødd langs linja. Dessuten oppstår det raskt medrivende diskusjoner rundt hva klokka egentlig er etter din, min og ikke minst i følt tid. "I Krasnojarsk er det sikker på tide å spise middag nå, men hva med Moskva?" Og gode samtaler kan komme godt med, på en så lang reise.
Men det var sovevognene jeg skulle skrive om, de som nesten gjorde blogger av meg, allerede da. Ikke for det, jeg hadde kjørt tog i Russland før. Også på tredje klasse, kanskje særlig der. Men i løpet av denne turen ble jeg overbevist om at nattog i Russland burde stå på alle lister: UNESCO, legemidler, 100 ting å gjøre før du dør.
For alle som reiser med noe ønske om å "komme innpå lokalbefolkningen" er sovevogn helt uslåelig. På tredje klasse, såkalt platskartnye, ligger folk stablet på tvers og på langs og i høyden. Det er plasseffektivt inntil det geniale, sanselig som en Almodovar-film. Det er vanskelig å gjengi dette med ett foto, ihvertfall for meg. Men når man går gjennom de fjorten vognene for å komme fra sin egen kupé til spisevogna blir man gående og kaste hodet til høyre og venstre mot alle sengeplassene man går forbi. Det er ikke noe tverrsnitt av det russiske samfunn, alle russere reiser ikke sånn. Men et slags lengdesnitt av livsfasene er det i hvert fall: Skrikende babyer, klatrende barn, sovende kjærestepar, kortspillende voksne, inntørka gamle menn og damer. Og alle disse flimrer forbi med ca seks mennesker per meter, mens toget kjører i hva, 50 km i timen?
Og de trekker fram sin kylling, og sine hardkokte egg, og det svarte brødet, og det hvite brødet, og juicen. Og man stiller selv dårligere forberedt og må benytte første stopp til å stikke ut på plattformen og stocke opp på personlig mat kjøpt fra damer med ryggsekker og provisoriske salgsbord med fersk melk, tørka fisk, blekksprut, iskrem, gulost og øl.
Vel inne på toget forelsker man seg raskt i ritualet med å hente glovarmt vann i samovar om morgenen og tilberede havregrøt med banan i emaljert kopp. Man drikker medbrakt pulverkaffe til den tar slutt, prøver deretter å venne seg til den vannete varianten som provodniken selger for 10 rubler og serverer i overjordisk vakre krus.
Og man sover. Selv om man ikke gjør noe som helst annet enn å spise, lese, gå tur til spisevogna og innimellom prøve å vaske seg med differensierte våtservietter - sover man som et barn, i hvert fall gjorde vi. Hele natta og flere ganger om dagen. Varsomt vugget av toget og lyttende til tøff-tøff-lydene sovner man før man rekker å tenke noe i det hele tatt.
Og våkner i en annen tidssone.
Litt var det nok den alminnelige trangen til å skrive reisebrev, som alltid oppstår når man kommer seg litt hjemmefra og tidvis ikke har dekning på mobilen. Men mest var det de trange sovevognene.
Russere er veldig gode på tog. Tvetydigheten er intendert: De er både tålmodige og stillfarende passasjerer som glatt sitter en uke på tog for å gå i et bryllup - og de har supre tog.
Hvis man ikke har intimitetsangst, kan man reise nesten ufattelig langt for utrolig lite penger. Eller man kan betale litt mer og ha både privatliv og flatskjerm. (Vel, den virket ikke akkurat i vår kupé, men satte likevel unektelig en glamorøs spiss på vår delreise.)
Men i det store og hele var vi ikke ute etter komfort og privatliv, vi ville ha autentisitet. Derfor hoppet vi egentlig av den transsibirske jernbanen før vi hadde hoppet på, begynte i St. Petersburg istedenfor Moskva og tok tog 72 til Jekaterinburg.
Den første nøkkelen til å forstå hva som venter en på russiske tog er tognummeret. Jo flere sifre jo dårligere tog, jo nærmere 1 jo bedre. Tog nummer 1 heter Rossija og kjører fra Vladivostok til Moskva. Very popular with westerners. Tog med tre sifre kan være ganske shabby, de med to sifre ganske fine. Oddetall kjører mot øst, partall mot vest.
Når man kjøper billetter er det også viktig å huske på at Russland fremdeles strekker seg gjennom nesten hver eneste tidssone på planeten. Kanskje for å øke bevisstheten om dette opererer togstasjonene og togtabellene etter Moskva-tid. Og det er faktisk en ganske fin følelse å komme inn på togstasjonen i Irkutsk og se at klokka viser fem timer for lite. Når sifrene så skifter til å vise 30 grader celsius lurer man et øyeblikk på om det er temperaturen i Moskva eller Irkutsk.For å gjøre forvirringen komplett opererer spisevognene inne på toget etter lokaltid. Så hvis man reiser to sammen er det praktisk om den ene bestandig har klokka på Moskva-tid mens den andre følger med på tidssonene. Da slipper man å gå bomturer etter mat - og man har større sjanse for å komme seg tilbake på toget hvis man drister seg til en natt i en av byene som ligger strødd langs linja. Dessuten oppstår det raskt medrivende diskusjoner rundt hva klokka egentlig er etter din, min og ikke minst i følt tid. "I Krasnojarsk er det sikker på tide å spise middag nå, men hva med Moskva?" Og gode samtaler kan komme godt med, på en så lang reise.
Men det var sovevognene jeg skulle skrive om, de som nesten gjorde blogger av meg, allerede da. Ikke for det, jeg hadde kjørt tog i Russland før. Også på tredje klasse, kanskje særlig der. Men i løpet av denne turen ble jeg overbevist om at nattog i Russland burde stå på alle lister: UNESCO, legemidler, 100 ting å gjøre før du dør.
For alle som reiser med noe ønske om å "komme innpå lokalbefolkningen" er sovevogn helt uslåelig. På tredje klasse, såkalt platskartnye, ligger folk stablet på tvers og på langs og i høyden. Det er plasseffektivt inntil det geniale, sanselig som en Almodovar-film. Det er vanskelig å gjengi dette med ett foto, ihvertfall for meg. Men når man går gjennom de fjorten vognene for å komme fra sin egen kupé til spisevogna blir man gående og kaste hodet til høyre og venstre mot alle sengeplassene man går forbi. Det er ikke noe tverrsnitt av det russiske samfunn, alle russere reiser ikke sånn. Men et slags lengdesnitt av livsfasene er det i hvert fall: Skrikende babyer, klatrende barn, sovende kjærestepar, kortspillende voksne, inntørka gamle menn og damer. Og alle disse flimrer forbi med ca seks mennesker per meter, mens toget kjører i hva, 50 km i timen?
Og de trekker fram sin kylling, og sine hardkokte egg, og det svarte brødet, og det hvite brødet, og juicen. Og man stiller selv dårligere forberedt og må benytte første stopp til å stikke ut på plattformen og stocke opp på personlig mat kjøpt fra damer med ryggsekker og provisoriske salgsbord med fersk melk, tørka fisk, blekksprut, iskrem, gulost og øl.
Vel inne på toget forelsker man seg raskt i ritualet med å hente glovarmt vann i samovar om morgenen og tilberede havregrøt med banan i emaljert kopp. Man drikker medbrakt pulverkaffe til den tar slutt, prøver deretter å venne seg til den vannete varianten som provodniken selger for 10 rubler og serverer i overjordisk vakre krus.
Og man sover. Selv om man ikke gjør noe som helst annet enn å spise, lese, gå tur til spisevogna og innimellom prøve å vaske seg med differensierte våtservietter - sover man som et barn, i hvert fall gjorde vi. Hele natta og flere ganger om dagen. Varsomt vugget av toget og lyttende til tøff-tøff-lydene sovner man før man rekker å tenke noe i det hele tatt.
Og våkner i en annen tidssone.
Vent ikke hopp
I grenselandet mellom litteratur og skilt finner man den russiske statsjernbanens omsorgsfulle maning til forsiktig ferdsel på plattformen. Dette fra et sted mellom St. Petersburg og Jekaterinburg, juli 2009.
onsdag 18. november 2009
mandag 16. november 2009
Livet er et teater
Hvorfor er det morsomt med menn som ligner kvinner, men ikke omvendt? Omtrent sånn introduseres Nadja, som kanskje mest av alt ligner et dyr, i Petrusjevskajas novelle "Nadka"
Nadja er en alkoholiker på nesten førti, som tjener til sprit ved å løpe ærend for de ansatte i en frisørsalong mot at hun får beholde vekslepengene. Men alkoholikere lever ikke lenge, som fortelleren tørt konstaterer, og en dag dukker ikke Nadja opp ved lunsjtider som hun pleier, og frisørene må gå i butikken selv. Det går dager, uker, og til slutt er ukvinnelige Nadjas fravær så påtrengende at frisørene bestemmer seg for å gå hjem til kvinnen som pleide å sitte på huk i et hjørne av salongen deres og banne lavt. Og de rekker fram i tide, Nadja dør foran øynene på dem. Siden sier kvinnene til hverandre: "Nadja venta på oss, hun døde ikke før vi kom, hun visste vi ville komme".
Underveis har vi fått vite litt om Nadja, for eksempel hvilke matvarer hun hadde råd til. Fortelleren lurer litt på legningen hennes, "i et fengsel ville man vel kalt henne traktorlesbe", men hun "trenger ikke å barbere seg, hun gjør ikke det, så langt har det ikke gått". Og hun har neppe elskerinner, konkluderes det, til det er hun for ulekker. Vi får også høre at hun "ikke anerkjenner (...) den flyktige skjønnheten" som skapes i frisørsalonger, og dessuten "misliker (...) fattige, pensjonerte gamle damer, syke, oppsvulma eller tørre som tørrfisk (...), og de syter bestandig, og spinker og sparer. Også disse kjerringene må gudinnene [frisørene] nappe og farge brynene på (...). Av en eller annen grunn tåler ikke Nadja disse kjerringene, hun kan ikke akseptere dem, har ingen forståelse for det kvinnelige instinktet som vil jage fattigdommen ved å få klippet tuppene og nappet brynene for i det minste å ha et skinn av likhet med resten av menneskeheten".
Men Nadja liker seg av en eller annen grunn sammen med Sveta og Natasja i frisørsalongen. Frisørene "tåler henne", selv om det av og til oppstår ubehageligheter. Sveta og Natasja har sine egne problemer - ekteskapelige og finansielle - og trøstedrikker på bakrommet etter jobb, mens Nadja sitter på huk og venter på å få slantene. Stemningen er avslappet og fin, helt til Nadja smyger seg fram og klapper Sveta på skulderen. Sveta skriker opp i vemmelse, Nadja blir fornærmet, og selskapet avvikles. Sveta og Natasja går hjem til sine slitsomme familieliv, Nadja går, ja hvor går hun?
"Men hvor lenge kan en sånn historie vare, jeg mener den med Nadja og frisørene, hvor lenge kan en sånn idyll vare, et år eller tre? Alkoholikere lever ikke lenge, og Nadja har begynt å hoste, hun er snart førti år (...)"
Og vi vet allerede hvordan det ender, Nadja slutter å dukke opp, frisørene begynner smått om senn å savne henne, går på besøk og rekker akkurat å overvære den alkoholiserte kvinnens død. De kjente henne ikke, men vet at de trolig har forlenget livet hennes med et par år ved å tolerere nærværet hennes i frisørsalongen. Slikt blir man rørt av, og Sveta og Natasja snakker siden beveget om hvordan Nadja ventet med å dø til de kom.
"Og siden har jeg skrevet så enkelt som mulig, ikke prøvd å gjøre det interessant, livaktig eller spesielt," skriver Ljudmila Petrusjevskaja i en epistel om hvordan hun fant sitt litterære uttrykk. Og det behøver man kanskje ikke heller når man forteller historier som dette. Når man har lest ferdig vet man ikke helt hva man skal tenke eller si. Noe om fortellerens smule forakt for frisørene, Nadjas forakt for de gamle damene, folks vemmelse ved sånne som Nadja, frisørenes relative godhet, Nadjas relative humørfylthet, fortellerens tåreløse fortvilelse? Men alt dette står jo der allerede, bare fortellerens fortvilelse kommer kanskje mer indirekte til uttrykk gjennom de konsekvent usentimentale ordvalgene ("idyll", "alkoholikere") og den svarte humoren ("hvorfor er det morsomt med menn som ligner kvinner, men ikke omvendt?") . Så man blir sittende litt skutt tilbake og tenke at det ihvertfall er ganske livaktig, de flakongene med hårfarge og de lyseblå nylonsfrakkene i frisørsalongen, jo, man så dem tydelig for seg. Og Nadja også, og frisørene.
Petrusjevskajas prosa har blitt kalt for "grusom prosa", underforstått unødvendig grusom. Her er mødre som legger sine nyfødte i trekken for å dø, mens de selv vasker gulvet i rommet ved siden av, som et slags alternativ til abort. Her er trangboddhetens redsler - og husløshetens gru. Her er de stille og rolige selvmordene. Tidsangivelsene er få, likevel antar man at det handler om postsovjet-Russland, de harde 90-åra. Veldig ofte handler det om fattigdom, og hva den gjør med mennesker. Sjelden om ytringsfrihet, ofte om overlevelse. I romanen Det er nat/Tiden är natt (ryktene går om at den snart kommer på norsk, det blir spennende å se hva den heter da) er jegfortelleren en lyriker på rundt femti. Men lyrikken virker rimelig fjern, med unntak av stadige referanser til nestennavnesøsteren "den geniale forfatter" Anna Akhmatova. Anna Andrianovna har mer enn nok med å forsøke å passe på sin datter som har det med å få barn med upassende menn, og sønnen som nylig er sluppet ut av fengsel. Og barnebarnet som hun elsker "kjødelig, lidenskapelig. Nytelsen ved å holde den tynne, nærmest vektløse hånden hans i min, se de mørkeblå, runde, små øynene med øyenvipper så lange at de kaster skygge på kinnene, som min yndlingsforfatterinne skrev – og andre steder også, vil jeg legge til. Til og med på veggen, når han sitter i senga under lampa. Grove, krumme, tykke øyenvipper. En vifte! Foreldre generelt, og besteforeldre spesielt, elsker småbarn med en fysisk kjærlighet som erstatter alt annet. Det er en syndig kjærlighet, forteller jeg dere, som gjør barnet egenrådig og tøylesløst, som om det forstår at det dreier seg om noe urent."
Heller ikke leseren får bare sympati med Anna. Det er mye å si om Det er natt og Petrusjevskaja, men dette er allerede for langt, så med dette raset av et skjødesløst oversatt sitat lar vi innlegget tone ut.
Nadja er en alkoholiker på nesten førti, som tjener til sprit ved å løpe ærend for de ansatte i en frisørsalong mot at hun får beholde vekslepengene. Men alkoholikere lever ikke lenge, som fortelleren tørt konstaterer, og en dag dukker ikke Nadja opp ved lunsjtider som hun pleier, og frisørene må gå i butikken selv. Det går dager, uker, og til slutt er ukvinnelige Nadjas fravær så påtrengende at frisørene bestemmer seg for å gå hjem til kvinnen som pleide å sitte på huk i et hjørne av salongen deres og banne lavt. Og de rekker fram i tide, Nadja dør foran øynene på dem. Siden sier kvinnene til hverandre: "Nadja venta på oss, hun døde ikke før vi kom, hun visste vi ville komme".
Underveis har vi fått vite litt om Nadja, for eksempel hvilke matvarer hun hadde råd til. Fortelleren lurer litt på legningen hennes, "i et fengsel ville man vel kalt henne traktorlesbe", men hun "trenger ikke å barbere seg, hun gjør ikke det, så langt har det ikke gått". Og hun har neppe elskerinner, konkluderes det, til det er hun for ulekker. Vi får også høre at hun "ikke anerkjenner (...) den flyktige skjønnheten" som skapes i frisørsalonger, og dessuten "misliker (...) fattige, pensjonerte gamle damer, syke, oppsvulma eller tørre som tørrfisk (...), og de syter bestandig, og spinker og sparer. Også disse kjerringene må gudinnene [frisørene] nappe og farge brynene på (...). Av en eller annen grunn tåler ikke Nadja disse kjerringene, hun kan ikke akseptere dem, har ingen forståelse for det kvinnelige instinktet som vil jage fattigdommen ved å få klippet tuppene og nappet brynene for i det minste å ha et skinn av likhet med resten av menneskeheten".
Men Nadja liker seg av en eller annen grunn sammen med Sveta og Natasja i frisørsalongen. Frisørene "tåler henne", selv om det av og til oppstår ubehageligheter. Sveta og Natasja har sine egne problemer - ekteskapelige og finansielle - og trøstedrikker på bakrommet etter jobb, mens Nadja sitter på huk og venter på å få slantene. Stemningen er avslappet og fin, helt til Nadja smyger seg fram og klapper Sveta på skulderen. Sveta skriker opp i vemmelse, Nadja blir fornærmet, og selskapet avvikles. Sveta og Natasja går hjem til sine slitsomme familieliv, Nadja går, ja hvor går hun?
"Men hvor lenge kan en sånn historie vare, jeg mener den med Nadja og frisørene, hvor lenge kan en sånn idyll vare, et år eller tre? Alkoholikere lever ikke lenge, og Nadja har begynt å hoste, hun er snart førti år (...)"
Og vi vet allerede hvordan det ender, Nadja slutter å dukke opp, frisørene begynner smått om senn å savne henne, går på besøk og rekker akkurat å overvære den alkoholiserte kvinnens død. De kjente henne ikke, men vet at de trolig har forlenget livet hennes med et par år ved å tolerere nærværet hennes i frisørsalongen. Slikt blir man rørt av, og Sveta og Natasja snakker siden beveget om hvordan Nadja ventet med å dø til de kom.
"Og siden har jeg skrevet så enkelt som mulig, ikke prøvd å gjøre det interessant, livaktig eller spesielt," skriver Ljudmila Petrusjevskaja i en epistel om hvordan hun fant sitt litterære uttrykk. Og det behøver man kanskje ikke heller når man forteller historier som dette. Når man har lest ferdig vet man ikke helt hva man skal tenke eller si. Noe om fortellerens smule forakt for frisørene, Nadjas forakt for de gamle damene, folks vemmelse ved sånne som Nadja, frisørenes relative godhet, Nadjas relative humørfylthet, fortellerens tåreløse fortvilelse? Men alt dette står jo der allerede, bare fortellerens fortvilelse kommer kanskje mer indirekte til uttrykk gjennom de konsekvent usentimentale ordvalgene ("idyll", "alkoholikere") og den svarte humoren ("hvorfor er det morsomt med menn som ligner kvinner, men ikke omvendt?") . Så man blir sittende litt skutt tilbake og tenke at det ihvertfall er ganske livaktig, de flakongene med hårfarge og de lyseblå nylonsfrakkene i frisørsalongen, jo, man så dem tydelig for seg. Og Nadja også, og frisørene.
Petrusjevskajas prosa har blitt kalt for "grusom prosa", underforstått unødvendig grusom. Her er mødre som legger sine nyfødte i trekken for å dø, mens de selv vasker gulvet i rommet ved siden av, som et slags alternativ til abort. Her er trangboddhetens redsler - og husløshetens gru. Her er de stille og rolige selvmordene. Tidsangivelsene er få, likevel antar man at det handler om postsovjet-Russland, de harde 90-åra. Veldig ofte handler det om fattigdom, og hva den gjør med mennesker. Sjelden om ytringsfrihet, ofte om overlevelse. I romanen Det er nat/Tiden är natt (ryktene går om at den snart kommer på norsk, det blir spennende å se hva den heter da) er jegfortelleren en lyriker på rundt femti. Men lyrikken virker rimelig fjern, med unntak av stadige referanser til nestennavnesøsteren "den geniale forfatter" Anna Akhmatova. Anna Andrianovna har mer enn nok med å forsøke å passe på sin datter som har det med å få barn med upassende menn, og sønnen som nylig er sluppet ut av fengsel. Og barnebarnet som hun elsker "kjødelig, lidenskapelig. Nytelsen ved å holde den tynne, nærmest vektløse hånden hans i min, se de mørkeblå, runde, små øynene med øyenvipper så lange at de kaster skygge på kinnene, som min yndlingsforfatterinne skrev – og andre steder også, vil jeg legge til. Til og med på veggen, når han sitter i senga under lampa. Grove, krumme, tykke øyenvipper. En vifte! Foreldre generelt, og besteforeldre spesielt, elsker småbarn med en fysisk kjærlighet som erstatter alt annet. Det er en syndig kjærlighet, forteller jeg dere, som gjør barnet egenrådig og tøylesløst, som om det forstår at det dreier seg om noe urent."
Heller ikke leseren får bare sympati med Anna. Det er mye å si om Det er natt og Petrusjevskaja, men dette er allerede for langt, så med dette raset av et skjødesløst oversatt sitat lar vi innlegget tone ut.
søndag 15. november 2009
torsdag 12. november 2009
Russisk grammatikk av Terje Mathiassen
Jeg har et minne om å prøve å lese en setning høyt, men bli hindret av nesten dødbringende latterkramper. Det var senhøstes 2003, snart eksamen i russisk storfag, og på pensum sto Terje Mathiassens Russisk grammatikk (Universitetsforlaget 1990).
Vanlige mennesker leser ikke grammatikkbøker med mindre de må, og må ikke med mindre de har eksamen. Det er effektivt og enkelt å snakke om bøker kontrastivt, så jeg vil i det videre dra veksler på min skildring av Annie Christensens Russisk grammatik (se forrige post).
Der Russisk grammatik forteller deg det du vil og trenger å vite om russisk grammatikk, men hensynsfullt hopper bukk over sjeldnere unntak fra de allerede nokså innfløkte hovedreglene, gjør Russisk grammatikk en imponerende innsats for å gjøre rede for disse. I pakt med ambisjonsnivået har Mathiassens grammatikk en streng hierarkisk struktur med opptil fem underkapittelnivåer, der vi på nederste nivå kan fordype oss i 9.5.2.3.3 Predikatorer som dels krever PF dels IPF aspekt uten nektelse, før vi skyter opp til vannflaten for å danne oss et overblikk i 9 Verb, før vi igjen dykker ned til 9.8.3 for å lese om Gerundiums evne til å uttrykke diatesemotsetninger.
(Denne siste evnen er forresten ganske begrenset i russisk, men den forekommer, hvilket det føres bevis for med følgende litterære eksempel som her kun gjengis i oversettelse: "Men de (inntrykkene) var (stod) prentet i hans minne og, idet/fordi de ikke ble glemt på lenge, så plaget/gjorde de ham i det skjulte urolig etterpå.")
Som muligens har framgått er Russisk grammatikk noe mindre glassklar og rystende vakker enn Russisk grammatik. Russisk grammatikk er et komplisert og mangefasettert verk, til tider nærmest ugjennomtrengelig for leseren, som gang på gang formelig blir kastet ut av teksten. Når den likevel har en spesiell plass i mitt hjerte er det mye på grunn av det lunefulle russiske språk, som i sannhet utgjør en så komplisert og mangefasettert virkelighet at jeg kan gå med på at den muligens best ytes rettferdighet nettopp i det uttrykket som Mathiassen har kommet fram til.
Lenger behøver vi egentlig ikke å trekke vår kontrastive skildring før vi igjen hengir oss til et ras av eksempler og med det lar innlegget ebbe ut:
"Ikke besøkte han noen selv, og hadde (heller) ikke (aldri) gjester."
"sola skinte, og det regnet" (på samme tid)
"foreleseren snakket om landets politikk og fortalte dessuten (likeledes) om dets økonomi"
"både gitaren min brente opp, og fotografiet (også), og alle brevene mine"
"det lir mot vår, men kulda blir (likevel) bare verre"
"jeg kom tidlig hjem, men han ble (igjen) til konserten var slutt" (= man kunne ventet at han ville slå følge med meg, men det gjorde han ikke)
"I hver krets dannes det flere sentra, der studiet vil foregå under ledelse av erfarne lærere"
"i verden er det fremdeles ikke så få moralsk fordervede mennesker for (hvilke/) hvem en idé bare varer en viss tid, akkurat som klær(ne)"
"hvis du (skulle) ville, kunne du overnatte"
"siden/når det (nå/altså) ikke regner, kan vi gå videre"
"om/hvis jeg var keiserinne, sa den tredje søsteren, ville jeg ha født vår kjære (fader) tsar en helt (kjempe)"
Vanlige mennesker leser ikke grammatikkbøker med mindre de må, og må ikke med mindre de har eksamen. Det er effektivt og enkelt å snakke om bøker kontrastivt, så jeg vil i det videre dra veksler på min skildring av Annie Christensens Russisk grammatik (se forrige post).
Der Russisk grammatik forteller deg det du vil og trenger å vite om russisk grammatikk, men hensynsfullt hopper bukk over sjeldnere unntak fra de allerede nokså innfløkte hovedreglene, gjør Russisk grammatikk en imponerende innsats for å gjøre rede for disse. I pakt med ambisjonsnivået har Mathiassens grammatikk en streng hierarkisk struktur med opptil fem underkapittelnivåer, der vi på nederste nivå kan fordype oss i 9.5.2.3.3 Predikatorer som dels krever PF dels IPF aspekt uten nektelse, før vi skyter opp til vannflaten for å danne oss et overblikk i 9 Verb, før vi igjen dykker ned til 9.8.3 for å lese om Gerundiums evne til å uttrykke diatesemotsetninger.
(Denne siste evnen er forresten ganske begrenset i russisk, men den forekommer, hvilket det føres bevis for med følgende litterære eksempel som her kun gjengis i oversettelse: "Men de (inntrykkene) var (stod) prentet i hans minne og, idet/fordi de ikke ble glemt på lenge, så plaget/gjorde de ham i det skjulte urolig etterpå.")
Som muligens har framgått er Russisk grammatikk noe mindre glassklar og rystende vakker enn Russisk grammatik. Russisk grammatikk er et komplisert og mangefasettert verk, til tider nærmest ugjennomtrengelig for leseren, som gang på gang formelig blir kastet ut av teksten. Når den likevel har en spesiell plass i mitt hjerte er det mye på grunn av det lunefulle russiske språk, som i sannhet utgjør en så komplisert og mangefasettert virkelighet at jeg kan gå med på at den muligens best ytes rettferdighet nettopp i det uttrykket som Mathiassen har kommet fram til.
Lenger behøver vi egentlig ikke å trekke vår kontrastive skildring før vi igjen hengir oss til et ras av eksempler og med det lar innlegget ebbe ut:
"Ikke besøkte han noen selv, og hadde (heller) ikke (aldri) gjester."
"sola skinte, og det regnet" (på samme tid)
"foreleseren snakket om landets politikk og fortalte dessuten (likeledes) om dets økonomi"
"både gitaren min brente opp, og fotografiet (også), og alle brevene mine"
"det lir mot vår, men kulda blir (likevel) bare verre"
"jeg kom tidlig hjem, men han ble (igjen) til konserten var slutt" (= man kunne ventet at han ville slå følge med meg, men det gjorde han ikke)
"I hver krets dannes det flere sentra, der studiet vil foregå under ledelse av erfarne lærere"
"i verden er det fremdeles ikke så få moralsk fordervede mennesker for (hvilke/) hvem en idé bare varer en viss tid, akkurat som klær(ne)"
"hvis du (skulle) ville, kunne du overnatte"
"siden/når det (nå/altså) ikke regner, kan vi gå videre"
"om/hvis jeg var keiserinne, sa den tredje søsteren, ville jeg ha født vår kjære (fader) tsar en helt (kjempe)"
tirsdag 10. november 2009
Russisk grammatik av Annie Christensen
Innenfor sjangeren der skandinaviske filologer forklarer russisk grammatikk, er det to bøker jeg er spesielt glad i. De heter nesten det samme, Russisk grammatik og Russisk grammatikk, men her stopper også all likhet.
Danske Annie Christensens Russisk grammatik (Akademisk forlag 1992) er, som hun skriver i forordet, en praktisk grammatik (...), udarbejdet med henblik på konkret sprogindlæring (...), tænkt som et hjælpemiddel for de studerende på propædeutiske kurser og på universitetenes grunduddannelse i russisk.
Men selv om Christensens bok virkelig skulle være skrevet bare med det mål å vekke fascinasjon og forståelse for grammatikk i de mest umotiverte sinn, er den like fullt en poetisk perle.
Men først til det pedagogiske, for det er tross alt det viktigste for målgruppen. Bakerst i boka finner vi en klipp-ut-side med bøyningsmønstre for substantiver med foranstilt possessivt pronomet og et adjektiv. Klip denne side ud, oppfordrer Christensen, hav den altid med dig og øv dig, så snart du har et par minutter fri. Videre anbefales den studerende å sette ordene inn i en sammenheng og lage små setninger for seg selv, forslagsvis:
Det er mig.
Han elsker mig.
Han bor hos mig.
Han kommer hen til mig.
Han taler med mig.
Han tænker på mig.
Mangelen på kasus i dansk gjør disse små setningene, som er oversatt fra Christensens klipp-ut-skjema, noe mer monotone enn i den russiske originalen, men de er ikke desto mindre representative for den inntrengende direktheten som vi finner igjen på nesten hver side av Russisk grammatik. Christensen forteller deg på utsøkt dansk det du vil vite om russisk grammatikk, og gir med kjærlighetsfull strenghet tips og råd om hvordan du rent praktisk skal organisere læringen: Gør det til en vane at lytte til russisk, når du sidder alene med en kop te eller kaffe eller du skræller kartofler. Det er vanskelig helt å unnslippe en viss flåsete undertone som sniker seg inn når man skriver om ting man virkelig bryr seg om, så la meg for ordens skyld understreke med full oppriktighet: Når man gråter over semelfaktiv aktionsart og transitive verber brukt intransitivt kan det være av avgjørende betydning for at man holder ut, at noen husker på hele mennesket, betydningen av kaffe, o.l.
Men direkthet og personlig henvendelse er ikke hele hemmeligheten bak appellen i Christensens grammatikk. Den skrives fram i dialog med en rik litterær tradisjon. Hun henter eksempler fra skjønnlitterære forfattere som Anton Tsjekhov, Andrej Platonov og Jurij Olesja, fra ukeavisen Moskovskije Novosti, samt fra samtaler og brev. Felles for de fleste eksemplene er de kresent utvalgte detaljene som ikke kan unngå å trekke leseren inn i den ene historien/relasjonen/fantasien mer intrigerende enn den andre. Et ras av eksempler her:
Jeg husker ham som høj, blåøjet, meget god og kærlig.
De kan tage en hvilken som helst bog i mit skab.
Jeg har samme trøje som du.
Min hankat æder alt.
Sådan er hans mening om den danske kultur.
Hun tænkte på, at hun aldrig mere ville få Ivan at se.
Hun anses for at være en god matematiker.
Han havde mod nok til at undslå sig.
Jeg kender denne ost.
Vi elsker båndoptagere.
Boris elsker piger og dyr.
Han elsker konjak.
Jeg elsker Ivan.
Hun stansede ofte for at se på sin mand.
Jeg fortsatte med at iagttage hende i smug.
Talja, fald nu til ro, drik noget vand.
Gå ikke til floden! Lad være med at svømme!
I denne forretning kan man altid købe lækker pølse.
Også her kunne jeg stå af, men jeg stod heller ikke af her.
Du behøver ikke at komme/du kan lade være med at komme.
Tænd ikke for tekedlen, før du har fyldt vand på.
Nedenunder et portrett av ovennevnte bok og nestennavnebroren, som skal bli tema for et senere innlegg.
Danske Annie Christensens Russisk grammatik (Akademisk forlag 1992) er, som hun skriver i forordet, en praktisk grammatik (...), udarbejdet med henblik på konkret sprogindlæring (...), tænkt som et hjælpemiddel for de studerende på propædeutiske kurser og på universitetenes grunduddannelse i russisk.
Men selv om Christensens bok virkelig skulle være skrevet bare med det mål å vekke fascinasjon og forståelse for grammatikk i de mest umotiverte sinn, er den like fullt en poetisk perle.
Men først til det pedagogiske, for det er tross alt det viktigste for målgruppen. Bakerst i boka finner vi en klipp-ut-side med bøyningsmønstre for substantiver med foranstilt possessivt pronomet og et adjektiv. Klip denne side ud, oppfordrer Christensen, hav den altid med dig og øv dig, så snart du har et par minutter fri. Videre anbefales den studerende å sette ordene inn i en sammenheng og lage små setninger for seg selv, forslagsvis:
Det er mig.
Han elsker mig.
Han bor hos mig.
Han kommer hen til mig.
Han taler med mig.
Han tænker på mig.
Mangelen på kasus i dansk gjør disse små setningene, som er oversatt fra Christensens klipp-ut-skjema, noe mer monotone enn i den russiske originalen, men de er ikke desto mindre representative for den inntrengende direktheten som vi finner igjen på nesten hver side av Russisk grammatik. Christensen forteller deg på utsøkt dansk det du vil vite om russisk grammatikk, og gir med kjærlighetsfull strenghet tips og råd om hvordan du rent praktisk skal organisere læringen: Gør det til en vane at lytte til russisk, når du sidder alene med en kop te eller kaffe eller du skræller kartofler. Det er vanskelig helt å unnslippe en viss flåsete undertone som sniker seg inn når man skriver om ting man virkelig bryr seg om, så la meg for ordens skyld understreke med full oppriktighet: Når man gråter over semelfaktiv aktionsart og transitive verber brukt intransitivt kan det være av avgjørende betydning for at man holder ut, at noen husker på hele mennesket, betydningen av kaffe, o.l.
Men direkthet og personlig henvendelse er ikke hele hemmeligheten bak appellen i Christensens grammatikk. Den skrives fram i dialog med en rik litterær tradisjon. Hun henter eksempler fra skjønnlitterære forfattere som Anton Tsjekhov, Andrej Platonov og Jurij Olesja, fra ukeavisen Moskovskije Novosti, samt fra samtaler og brev. Felles for de fleste eksemplene er de kresent utvalgte detaljene som ikke kan unngå å trekke leseren inn i den ene historien/relasjonen/fantasien mer intrigerende enn den andre. Et ras av eksempler her:
Jeg husker ham som høj, blåøjet, meget god og kærlig.
De kan tage en hvilken som helst bog i mit skab.
Jeg har samme trøje som du.
Min hankat æder alt.
Sådan er hans mening om den danske kultur.
Hun tænkte på, at hun aldrig mere ville få Ivan at se.
Hun anses for at være en god matematiker.
Han havde mod nok til at undslå sig.
Jeg kender denne ost.
Vi elsker båndoptagere.
Boris elsker piger og dyr.
Han elsker konjak.
Jeg elsker Ivan.
Hun stansede ofte for at se på sin mand.
Jeg fortsatte med at iagttage hende i smug.
Talja, fald nu til ro, drik noget vand.
Gå ikke til floden! Lad være med at svømme!
I denne forretning kan man altid købe lækker pølse.
Også her kunne jeg stå af, men jeg stod heller ikke af her.
Du behøver ikke at komme/du kan lade være med at komme.
Tænd ikke for tekedlen, før du har fyldt vand på.
Nedenunder et portrett av ovennevnte bok og nestennavnebroren, som skal bli tema for et senere innlegg.
torsdag 5. november 2009
Forbudsskilt
Jeg husker ikke mitt første forbudsskilt. Kanskje fordi man blir mer oppmerksom på skilt jo lenger man kommer hjemmefra, og jeg var mye hjemme den første tiden. Men sommeren 2005 var jeg langt av lei, jeg var i India. På vei til Taj Mahal stoppet vi for å besøke et tempel som var noe mindre overveldende i skjønnhet og størrelse enn Taj Mahal, og mitt blikk kom snart til å falle på de tospråklige skiltene. Et av dem lød Thank you for not scratching on the monument, et annet Prohibition/No person shall within protected monument carry, cook or consume food.
O ve, det er en vederstyggelse å reise rundt i verden, spise fremmed mat og bli presentert for andre kulturer - og ikke kunne avholde seg fra å fnise av stavefeil i menyer på engelsk o.l. Når man ikke engang snakker det lokale språket selv! I det lengste ønsker vi å holde oss for gode for slik fnising, men av og til må det være lov å le. Som i en katedral i Kiev der det hang en lapp med påskriften Laughing is not allowed in cathedral. Det ble litt av en prøvelse.
Noen foreløpige konklusjoner: Forbudsskilt forekommer i ulike forkledninger. Latterforbudet er et eksempel på det enkle forbudet, som kjennetegnes av tilstedeværelsen av ord og uttrykk som "ikke tillatt" og "strengt forbudt". Mer intrikat er takk-for-at-du-ikke-varianten, som på subtilt vis anklager, men kan hevde at det ikke anklager deg, skiltleseren, for å kunne tenkes å bryte forbudet. Eks. Takk for at du ikke røyker.
Forbudsskilt har også ulik underholdningsverdi. Generelt kan man si at jo mer spesifikt et forbud er, jo morsommere blir det. Av de ovennevnte India-skiltene er spiseforbudet marginalt morsommere enn kløforbudet. Spiseforbudet er jo - som jeg ynder å si demonstrativt lettsindig - en hel liten roman. Kløforbudet er i sin tur morsommere enn et tenkt generelt forbud mot for eksempel å berøre monumentet. Følgelig er Please don't touch ikke morsomt. På Tate Modern i London falt jeg dog i staver over et skilt som sa nettopp det, men med det ladede tillegget Even clean hands cause damage. I Stockholm for mange år siden mistet jeg et øyeblikk besinnelsen og bare måtte klappe en geit av Picasso. Straks kom en museumsvakt bort til meg og sa: Man får inte röra konsten. Da jeg som barn gikk amok i lekebutikken og forklarte for butikkdamen at jeg bare så, svarte hun at man ser ikke med fingrene. De to siste er eksempler på muntlig overleverte forbud. Disse har det sympatiske trekket at de ikke rammer uskyldige, men kan rettes mot dem som allerede bryter loven. En ulempe er den enorme forlegenheten som ofte rammer den tilsnakkede.
Forbudsskilt forteller noe om hva folk pleier å tillate seg. På en del offentlige dametoaletter i St. Petersburg har jeg sett oppklistrede A4-ark med påskriften: IKKE STÅ PÅ TOALETTSETET!!! Noen ganger illustrert av et par pensko med stiletthæler. I mitt stille sinn lurer jeg på hvordan det er fysisk mulig å sitte på huk på et toalettsete med stiletthæler. Men skiltet står der, så noen klarer det åpenbart.
I en heis jeg kjørte ofte i samme by for noen år siden, var det to omfattende lister med påbud og forbud. Det beste var: Det er forbudt å benytte heisen i ruspåvirket tilstand. Selv tar jeg ofte trappa i edru tilstand fordi det er sunt, osv, men jeg har prøvd uten hell å forestille meg det mennesket som dritings tar seg inn i en heis, gir seg til å lese regelverket for så å ta trappa i stedet. Så dette siste får stå som eksempel på dumme forbud og med dette slutter vår undersøkelse av forbudsskilt.
O ve, det er en vederstyggelse å reise rundt i verden, spise fremmed mat og bli presentert for andre kulturer - og ikke kunne avholde seg fra å fnise av stavefeil i menyer på engelsk o.l. Når man ikke engang snakker det lokale språket selv! I det lengste ønsker vi å holde oss for gode for slik fnising, men av og til må det være lov å le. Som i en katedral i Kiev der det hang en lapp med påskriften Laughing is not allowed in cathedral. Det ble litt av en prøvelse.
Noen foreløpige konklusjoner: Forbudsskilt forekommer i ulike forkledninger. Latterforbudet er et eksempel på det enkle forbudet, som kjennetegnes av tilstedeværelsen av ord og uttrykk som "ikke tillatt" og "strengt forbudt". Mer intrikat er takk-for-at-du-ikke-varianten, som på subtilt vis anklager, men kan hevde at det ikke anklager deg, skiltleseren, for å kunne tenkes å bryte forbudet. Eks. Takk for at du ikke røyker.
Forbudsskilt har også ulik underholdningsverdi. Generelt kan man si at jo mer spesifikt et forbud er, jo morsommere blir det. Av de ovennevnte India-skiltene er spiseforbudet marginalt morsommere enn kløforbudet. Spiseforbudet er jo - som jeg ynder å si demonstrativt lettsindig - en hel liten roman. Kløforbudet er i sin tur morsommere enn et tenkt generelt forbud mot for eksempel å berøre monumentet. Følgelig er Please don't touch ikke morsomt. På Tate Modern i London falt jeg dog i staver over et skilt som sa nettopp det, men med det ladede tillegget Even clean hands cause damage. I Stockholm for mange år siden mistet jeg et øyeblikk besinnelsen og bare måtte klappe en geit av Picasso. Straks kom en museumsvakt bort til meg og sa: Man får inte röra konsten. Da jeg som barn gikk amok i lekebutikken og forklarte for butikkdamen at jeg bare så, svarte hun at man ser ikke med fingrene. De to siste er eksempler på muntlig overleverte forbud. Disse har det sympatiske trekket at de ikke rammer uskyldige, men kan rettes mot dem som allerede bryter loven. En ulempe er den enorme forlegenheten som ofte rammer den tilsnakkede.
Forbudsskilt forteller noe om hva folk pleier å tillate seg. På en del offentlige dametoaletter i St. Petersburg har jeg sett oppklistrede A4-ark med påskriften: IKKE STÅ PÅ TOALETTSETET!!! Noen ganger illustrert av et par pensko med stiletthæler. I mitt stille sinn lurer jeg på hvordan det er fysisk mulig å sitte på huk på et toalettsete med stiletthæler. Men skiltet står der, så noen klarer det åpenbart.
I en heis jeg kjørte ofte i samme by for noen år siden, var det to omfattende lister med påbud og forbud. Det beste var: Det er forbudt å benytte heisen i ruspåvirket tilstand. Selv tar jeg ofte trappa i edru tilstand fordi det er sunt, osv, men jeg har prøvd uten hell å forestille meg det mennesket som dritings tar seg inn i en heis, gir seg til å lese regelverket for så å ta trappa i stedet. Så dette siste får stå som eksempel på dumme forbud og med dette slutter vår undersøkelse av forbudsskilt.
Oversetter og oversatt
Dårlig skjult oppspilthet hos nybakt romanoversetter. (Foto: Tina Åmodt.) Jeg reiste med tre busser, én båt og et tog, over fjord og langs fjell, for å rekke fra Ullensvang til lanseringen av Køen på Logen bar i Bergen. I intervju med Ingunn Lunde og Martin Paulsen fra Universitetet i Bergen røpet Vladimir Sorokin at han har lekt med tanken på å skrive en Køen 2 som skulle ta for seg bilkøene i Moskva, og han spår at "mange kommer til å skrive om køer i tiden som kommer". Den store russiske forfatter intervjues også av Knut Hoem på Litteraturhuset torsdag 5. november kl. 20.
mandag 2. november 2009
Sorokin på norsk
Tidligere i år hadde jeg gleden av å oversette Vladimir Sorokins (f. 1955) debutroman Køen, som nettopp har kommet ut på Flamme forlag. Den var vanskelig å oversette, men er morsom å lese. Over drøye 200 sider beveger man seg som et frittflyvende, lyttende øre fram og tilbake i en enorm kø i Moskva på slutten av 1970-tallet. Man får ingen annen informasjon enn den som framgår av de replikkene man får med seg. Man lytter litt til én samtale, flyr raskt forbi en annen. Bare unntaksvis forstår man hvem som snakker.
– Hvem er sist, kamerat?
– Jeg. Men det står ei dame i blå kåpe bak meg igjen.
– Så jeg er bak henne?
– Ja. Hun kommer straks. Du kan stå bak meg imens.
– Blir du stående en stund, eller?
– Ja da.
– Jeg må ut en tur nemlig. Men jeg blir ikke lenge …
– Kan du ikke vente til hun kommer tilbake? Hvis ikke blir det jeg som må jeg begynne å forklare hvis det kommer noen … Hun skulle ikke bli lenge …
– Greit, da venter jeg. Har du stått lenge?
– Nei da, ikke så veldig.
– Veit du hva kvota er på?
– Veit da faen … Jeg har ikke spurt engang. Du veit ikke hva kvota er på?
– Jeg veit ikke i dag, men i går var det to.
– To, bare?
– Mm. Først var det fire, og så ble det to.
– Ikke mer? Da er det jo meningsløst å stå i kø …
Det skorter ikke på samtaletemaer. Den forferdelige varmen. Hvor man fikk kjøpt smør i går. Hva man egentlig står i kø for å kjøpe i dag. Hvilket nummer man har i køen. Hvor mange timer man har stått. Hvor lenge man tror det er igjen. Hvor gal man blir av å vente.
Man blir litt gal av å lese også. Man prøver å skille ut enkeltstemmer i den anonyme surringen. Man står ved siden av når unge Vadim sjekker opp Lena. Man står sammen med dem i kantinekø. (Et langt stykke Kø går i kantina på rekke og rad for ikke å gå surr i rekkefølgen.) Man er med når de sover på en benk i parken. (Køen avvikles ikke om natta, den tar bare en pause.) Så blir Lena forført av en annen mann og befinner seg plutselig utenfor hørevidde. Mens vi får være med Vadim på fylla. Han våkner møkkete og forvirret på bakken i solsteika noen timer senere, men hans første klare tanke går til køen: Hvor sto han egentlig? Har det vært hans tur allerede? Har han stått forgjeves?
Vadim tilfører kjærkommen romantikk og spenning i en stort sett gudsjammerlig kjedelig kø. Likevel er det kanskje de aller mest monotone partiene som gjør størst inntrykk i denne boka, nemlig oppropene. De flere tusen køende blir med jevne mellomrom ropt opp for å holde orden i rekkene:
– Kotsjetova!
– Ja!
– Laskarzjevskij!
– Ja!
– Burmistrova!
– Ja!
– Fjodorova!
– Ja!
– Stolbova!
– Ja!
– Smekalina!
– Ja!
Vi får ikke være med på oppropene i sin helhet, men hører nok til at vi priser oss lykkelige over akkurat det. Den strømmen av etternavn som har fått plass i romanen varer lenge nok til å framkalle både overgiven latter og stille desperasjon hos leseren. Til slutt tenker jeg på en linje fra Anna Akhmatovas berømte poem Requiem: "Jeg skulle så gjerne ha nevnt dere alle ved navn." I Køen blir ganske mange nevnt.
– Hvem er sist, kamerat?
– Jeg. Men det står ei dame i blå kåpe bak meg igjen.
– Så jeg er bak henne?
– Ja. Hun kommer straks. Du kan stå bak meg imens.
– Blir du stående en stund, eller?
– Ja da.
– Jeg må ut en tur nemlig. Men jeg blir ikke lenge …
– Kan du ikke vente til hun kommer tilbake? Hvis ikke blir det jeg som må jeg begynne å forklare hvis det kommer noen … Hun skulle ikke bli lenge …
– Greit, da venter jeg. Har du stått lenge?
– Nei da, ikke så veldig.
– Veit du hva kvota er på?
– Veit da faen … Jeg har ikke spurt engang. Du veit ikke hva kvota er på?
– Jeg veit ikke i dag, men i går var det to.
– To, bare?
– Mm. Først var det fire, og så ble det to.
– Ikke mer? Da er det jo meningsløst å stå i kø …
Det skorter ikke på samtaletemaer. Den forferdelige varmen. Hvor man fikk kjøpt smør i går. Hva man egentlig står i kø for å kjøpe i dag. Hvilket nummer man har i køen. Hvor mange timer man har stått. Hvor lenge man tror det er igjen. Hvor gal man blir av å vente.
Man blir litt gal av å lese også. Man prøver å skille ut enkeltstemmer i den anonyme surringen. Man står ved siden av når unge Vadim sjekker opp Lena. Man står sammen med dem i kantinekø. (Et langt stykke Kø går i kantina på rekke og rad for ikke å gå surr i rekkefølgen.) Man er med når de sover på en benk i parken. (Køen avvikles ikke om natta, den tar bare en pause.) Så blir Lena forført av en annen mann og befinner seg plutselig utenfor hørevidde. Mens vi får være med Vadim på fylla. Han våkner møkkete og forvirret på bakken i solsteika noen timer senere, men hans første klare tanke går til køen: Hvor sto han egentlig? Har det vært hans tur allerede? Har han stått forgjeves?
Vadim tilfører kjærkommen romantikk og spenning i en stort sett gudsjammerlig kjedelig kø. Likevel er det kanskje de aller mest monotone partiene som gjør størst inntrykk i denne boka, nemlig oppropene. De flere tusen køende blir med jevne mellomrom ropt opp for å holde orden i rekkene:
– Kotsjetova!
– Ja!
– Laskarzjevskij!
– Ja!
– Burmistrova!
– Ja!
– Fjodorova!
– Ja!
– Stolbova!
– Ja!
– Smekalina!
– Ja!
Vi får ikke være med på oppropene i sin helhet, men hører nok til at vi priser oss lykkelige over akkurat det. Den strømmen av etternavn som har fått plass i romanen varer lenge nok til å framkalle både overgiven latter og stille desperasjon hos leseren. Til slutt tenker jeg på en linje fra Anna Akhmatovas berømte poem Requiem: "Jeg skulle så gjerne ha nevnt dere alle ved navn." I Køen blir ganske mange nevnt.
Det er natt
Denne bloggen kommer til verden takket være en liten gul bok jeg fikk av en jente i St. Petersburg for noen uker siden. Den heter Livet er et teater, kom ut i 2006 og inneholder et slags best-of-utvalg av den russiske forfatteren Ljudmila Petrusjevskajas (f. 1938) noveller, samt romanen Det er natt. Jeg fikk boka med en advarsel: "Ikke les for mye."
Den første historien begynner slik: "De ble kjent - sånt skjer - i en barkø." En mann og en kvinne nærmer seg hverandre. Selve barbesøket beskrives for ham som "en oppstigning mot de andre, mot vanlige og skikkelige folk som [henne]. Mens for henne var det muligens et fall, mistenkte han, for hva gjør en anstendig kvinne på pub blant menn som banner og sverter (...)".
De snakker sammen. Han blir imponert over hennes oversikt over byens vannhull, hun aner at han ikke er vant til å få oppmerksomhet fra kvinner. Hun leser dikt for ham, som hun skrev til sin forrige mann, som var alkoholiker og som hun gjemte flaskene fra. "Lite ante han at hun helte innholdet i seg selv (...)". Vi får høre om hvordan eksmannen til slutt, i raseri over de forsvunne flaskene, forsøker å kaste kona fra balkongen, men i sin fordrukne tilstand ikke legger merke til at hun klarer å klamre seg fast til gelenderet. Hun blir hengende og dingle på utsiden av blokka, mens han sitter på kjøkkenet og funderer på hva han skal si til politiet. Forbipasserende på gata bryter seg inn i leiligheten, og den krokfingrede overlevende reddes inn i varmen. Bare for å bli kastet ut for godt noen timer senere, skjønt denne gangen den vanlige veien, via trappa.
Denne tragikomiske historien er det bare vi som får høre. Siden har kvinnen bodd hos moren sin, "med krokede fingre, og ute av stand til å begynne å lete etter jobb. Barbesøket var begynnelsen på en ny æra for henne."
Han spanderer øl til pengene tar slutt, da går de hjem. Hun er glad for at han har egen leilighet, han er glad for at han har rent sengetøy i skapet.
De elsker, sovner. Hun våkner kort etter av at han har tisset på seg. Hun kler på seg, setter seg ved bordet og "tenker over sin skjebne til lyden av snorking og stanken av piss" før hun tar en overdose beroligende piller, "som hun hadde gjort klar for lenge siden".
Den lykkelige slutten kommer her i form av en "ren seng (...), varm frokost og samtale med lege" på psykiatrisk avdeling der den ulykkelige kvinnen våkner etter nok en gang å ha blitt reddet.
Dette er den første av 27 noveller, og den er typisk. Petrusjevskajas grunntone er nattsvart. Hun skildrer en virkelighet så elendig at man flere ganger må avbryte lesingen for å hvile blikket på noe annet. Hun går rett på sak og forteller usentimentalt og ofte halsbrekkende raskt om tragiske enkeltskjebner i et brutalt samfunn. Hvorfor jeg som leser ikke bare blir knust under det massive mørket som skrives fram, men også blir rusket tak i, drevet til å starte en blogg, skal jeg fortelle mer om siden.
Den første historien begynner slik: "De ble kjent - sånt skjer - i en barkø." En mann og en kvinne nærmer seg hverandre. Selve barbesøket beskrives for ham som "en oppstigning mot de andre, mot vanlige og skikkelige folk som [henne]. Mens for henne var det muligens et fall, mistenkte han, for hva gjør en anstendig kvinne på pub blant menn som banner og sverter (...)".
De snakker sammen. Han blir imponert over hennes oversikt over byens vannhull, hun aner at han ikke er vant til å få oppmerksomhet fra kvinner. Hun leser dikt for ham, som hun skrev til sin forrige mann, som var alkoholiker og som hun gjemte flaskene fra. "Lite ante han at hun helte innholdet i seg selv (...)". Vi får høre om hvordan eksmannen til slutt, i raseri over de forsvunne flaskene, forsøker å kaste kona fra balkongen, men i sin fordrukne tilstand ikke legger merke til at hun klarer å klamre seg fast til gelenderet. Hun blir hengende og dingle på utsiden av blokka, mens han sitter på kjøkkenet og funderer på hva han skal si til politiet. Forbipasserende på gata bryter seg inn i leiligheten, og den krokfingrede overlevende reddes inn i varmen. Bare for å bli kastet ut for godt noen timer senere, skjønt denne gangen den vanlige veien, via trappa.
Denne tragikomiske historien er det bare vi som får høre. Siden har kvinnen bodd hos moren sin, "med krokede fingre, og ute av stand til å begynne å lete etter jobb. Barbesøket var begynnelsen på en ny æra for henne."
Han spanderer øl til pengene tar slutt, da går de hjem. Hun er glad for at han har egen leilighet, han er glad for at han har rent sengetøy i skapet.
De elsker, sovner. Hun våkner kort etter av at han har tisset på seg. Hun kler på seg, setter seg ved bordet og "tenker over sin skjebne til lyden av snorking og stanken av piss" før hun tar en overdose beroligende piller, "som hun hadde gjort klar for lenge siden".
Den lykkelige slutten kommer her i form av en "ren seng (...), varm frokost og samtale med lege" på psykiatrisk avdeling der den ulykkelige kvinnen våkner etter nok en gang å ha blitt reddet.
Dette er den første av 27 noveller, og den er typisk. Petrusjevskajas grunntone er nattsvart. Hun skildrer en virkelighet så elendig at man flere ganger må avbryte lesingen for å hvile blikket på noe annet. Hun går rett på sak og forteller usentimentalt og ofte halsbrekkende raskt om tragiske enkeltskjebner i et brutalt samfunn. Hvorfor jeg som leser ikke bare blir knust under det massive mørket som skrives fram, men også blir rusket tak i, drevet til å starte en blogg, skal jeg fortelle mer om siden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
