Jobber så intenst med oversettelse om dagen at nesten det eneste jeg klarer å koble av med er uforpliktende gjendiktninger. Her er en:
Sangen om det siste møtet
Så kaldt og motløst var hjertet,
men føttene flyttet seg lett.
Høyre hånd i venstre hanske
famlet forvirret og trett.
Det føltes som mange trappetrinn,
men jeg vet at det bare var tre.
I lønnetrærne hvisket vinden:
”Jeg skal dø, vil du være med?
Skjebnen er ond og omskiftelig,
den har sviktet meg.”
Jeg svarte: ”Kjære, meg også!
Jeg vil dø med deg…”
Sånn går sangen om det siste møtet.
Jeg så opp på et mørklagt hus
Kun i soveromsvinduet glødet
et gult, likegyldig lys.
Anna Akhmatova, 1911
Gjendiktning ved Hege Susanne Bergan 2010
Modernitetens melankoli
for 7 år siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar