Mens jeg oppspilt venter på å få mitt første selvleide trådløse nett i hus, utforsker jeg kafékontorets for- og baklemper. Dag 1 gikk jeg innom hvert eneste etablissement på Andra långgatan og spurte "Har dere trådløst nett?" Siden ingen forsto hva jeg sa, gikk jeg etter hvert med på å uttale d-en i "trådløst", motvillig, siden jeg synes at svensker bør forstå norsk slik "vi" som den "naturligste" "ting" i "verden" forstår "dem". Svaret var nei alle steder (Mitt andra hem, Kelly's, King's Head, L'assassino, The Rover, Café Cello) utenom Publik, men der tok de ikke kort, og jeg var for lat og skuffet til å gå fram og tilbake til 7-11 for å ta ut penger. Heller ikke ellers så store og voksne Bishops Arms på Järntorget hadde trådløst nett, men det hadde derimot lille Café Pustervik, og jeg fikk sitte der i vinduet med strømuttak like under bordet og google og google alt som hadde hopet seg opp av undring i løpet av dagen, lese tegneserier og skrive mail. Dag 2 og 3 gikk på samme måte, og i dag (4) har jeg oppsøkt en annen kafe som jeg ikke vet navnet på, men den ligger på Fjerde långgatan, har også fine vindusplasser, hyggelig skotsk og hviterussisk personale, lysekrone i taket og utsikt rett opp på en fantastisk grønn og rød kirke med høyt spir som jeg trolig ville ha vært inne i for lengst hvis jeg hadde vært på ferie og ikke bare bodd ved siden av den. Imidlertid er ikke oversettergjerningen så lett å utføre på kafé, man får ikke plass til alle ordbøkene, bokstativet og den gammeldagse vinopptrekkeren i tillegg til pc og lader i sekken, det blir spilt for høy musikk som man ikke har valgt selv, man blir distrahert av fremmedes samtaler som man overhører ("Fast det kommer ju an på vilka ambitioner du har, hur mycket musklar vil du bygga?") og man må handle kaffe, øl og kanelboller mens man hvert tredje sekund kaster nervøse blikk over skulderen for å se om noen er i ferd med å stjele ens elskede laptop.
Skiltet er fra Gaza biltvätt på Masthuggstorget, ligger vegg i vegg med Marimekko.